Etter at Jokeren har slått opp og kastet Harley Quinn ut, slår hun seg sammen med Black Canary, Huntress og politikvinnen Renee Montoya for å redde en ung jente. Den onde krimherren Black Mask vil nemlig ha kloa i denne jenta, og Quinn, dog av to helt forskjellige grunner.

Etter flere av DC Comics noenlunde dvaske og småskuffende filmatiseringer, som Batman v Superman og Suicide Squad, er det gledelig å se en litt annen tilnærming til Gothams skitne og grumsete underverden av slasker, kriminelle og psykopater.

Teamet bak Birds of Prey er et overhengende feminint et, noe som i stor grad nok er grunnen til mange av filmens beste sider også. Regissør Cathy Yan og manusforfatter Christina Hodson (Bumblebee) klarer nemlig å løfte frem og tilføre dette universet ikke bare sentrale kvinnelige karakterer, men også en menneskelighet som mange av de mannlige hardtslående mastodontfilmene ofte mangler.

Her glimrer blant annet Jokeren med sitt fravær, for dette er Harley Quinn sin film, noe som lar oss komme langt mer innpå henne som karakter enn vi nærmest noen gang har kommet under huden på hennes tilsvarende mannlige ikoniske DC-karakterer.

Det er noe med at Yan sin film både ser ut og føles langt mindre enorm og studiopreget enn mye liknende film. Selve Gotham er ikke så karakterristisk som den pleier å være, men til gjengjeld kunne handlingen nærmest foregått i en hvilken som helst annen amerikansk storby.

Filmens nedtonede bruk av både storslagne scener og ikke minst CGI, tilfører den kanskje ikke de helt store minneverdige enkeltscenene, men blir desto mer nedpå, jorda til bakken, og menneskelig ”realistisk” i sin litt mer naturlige tilnærming.

Skal en kritisere filmen for noe mer konkret, må det være en overhengende bruk av overtydeligheter, både innen manus og innen timingen her og der. Det er nemlig mye som overdrives, hvor poengene blåses litt for mye opp til at det får en skikkelig bra virking og slagkraft. Den lider også litt under grovklipping flere steder, noe som blant annet gjør kampkoreografterte scener til mer filmatisk kunstige enn de burde fremstå. Bruken av Quinn som fortellerstemme er også litt slitsomt i lengden, men siden filmen kjører en slags mafiaepos-liknende stil, er nok dette grepet også helt bevisst gjort for å likne andre "Scorsese-aktige" undergrunns- og krimportretter.

På den gode siden er det heldigvis også innslag av både filmatiske, regimessige og fargerike kunstneriske sprell som virkelig funker. Et konfetti- og glittersprakende inntog på politistasjonen, en deilig actionscene med fantastisk bruk av rulleskøyter, en herlig galskapsparodi på Marilyn Monroe, samt en sluttdel satt til en selvsagt perfekt nedlagt fornøyelsespark hvor Quinn selv passer som hånd i hanske er blant høydepunktene.

Yans stil som regissør tilfører filmen noe mer uforutsigbart, og hvor den derfor ikke føles så glattpolert, følelsesløs og studioplastisk. En særdeles rikholdig bruk av musikkspor av varierende musikkgenre er også med på å fargelegge filmen godt.

Margot Robbie i sentrum fører sin Harley med en veldig bra balansert galskap hvor også hennes menneskelige hjerte får anledning til å komme ut i ny og ne, samtidig som hun også føles rivruskende gal, på samme måte som sin eks i Jokeren. Hennes etter hvert allierte hevngjerrige kvinner, føles imidlertid varierende og sjeldent noen å bli voldsomt engasjerte av som karakterer.

Av disse er det Jurnee Smollett-Bell i rollen som Black Canary som får mest skjermtid og som føles best spilt og castet. Unge Ella Jay Basco er også et herlig tilskudd i denne jenterekka som byr på flere godbiter og replikker underveis. Og, om ikke Ewan McGregor er den mest interessante bad guyen i filmhistorien, føles han ond og gal nok til å utgjøre en helt grei fiende for denne kvinneligaen.

Birds of Prey er best når den ikke pensler poengene og humorforsøk ut med bred pensel, men lar galskapen eller det morsomme føles naturlig og skje i det mer usagte. Den har blitt en film som toner ned det gigantomanske som blant andre Zack Snyder kjører på med, og tilbake står en litt mer nedpå, jordet og menneskelig film som tidvis er riktig så fornøyelig og underholdende, godt ledet an av Margot Robbie som galskapskjerringa Quinn. Tidvis skinner regimessige spreke grep og enkeltscener igjennom, noe man bare kan håpe det blir langt mer av i det som visstnok skal bli en filmserie av tre filmer. Som en introduksjon av karakteren Harley Quinn, kjenner man at man gjerne vil se mer av henne og galskapen, noe som ikke nødvendigvis er tilfellet med alle slike typer utvidede spin-off filmer.