Når en ung gutt på uforklarlig vis dør i vestlandsbygda Odda, tilsynelatende brent opp fra innsiden, blir norskamerikaneren Eric raskt arrestert. Med dette starter et mysterium som skal vise seg å snu opp ned på hva folk tror og vet om verden rundt oss.

Regissør André Øvredal er tilbake på norsk jord igjen etter sin herlige norske gjennombruddshit Trolljegeren og de to siste amerikanske The Autopsy of Jane Doe og Scary Stories to Tell in the Dark. Da man endelig trodde The Avengers og X-Men hadde tatt seg en pause – enters: Eric med superkreftene!

Historien om Eric er (nok) en ambisiøs historie fra Øvredal, i krysningen mellom sci-fi, karakterdrama og mytologisk fantasy. Mange gode grunner til å omfavne hans filmer dette altså, virkelig, vi er jo ikke bortskjemte med slikt her til gards!

Fortellingen introduserer oss også raskt til Christine, en nyutdannet psykolog som fort får et godt øye til og forståelse for at Eric sliter med noe helt særegent. Jakten på hvor Erics merkverdige og enorme dødelige krefter kommer fra, bringer dem i norrønmytolgiske spor og kulminerer med et klimaks som helt utilslørt legger opp til en oppfølger.

Er Eric en X-man og en mutant? Kan han være etterkommer av selveste guden Tor? Eller er han en ny messias?!

Hovedrollene spilles av Iben Akerlie, igjen veldig flink på å se trist og bekymret ut, mens den plagede Eric gestaltes av Nat Wolff. Han er forresten den (veldig like) eldre broren til Alex Wolff, kanskje mest kjent fra skrekkfilmen Hereditary.

Akerlie og Wolff har veldig god kjemi og deres kobling og tiltrekning er noe av filmens gode drivkraft, mens Wolff virkelig spiller godt og troverdig i sin krevende rolle. Filmatisk byr Torden også på nydelig norsk naturreklame hvor mange av scenene går i type høytsvevende dronetakninger som lager både dybde, farge og billedlige pene variasjoner.

Et herlig småkald blått-grått fargespekter kler også filmen og historien godt, mens deilig storslått ”Hollywood”-musikk pumper opp filmen til å virke større enn den tross alt er.

Øvredal føles ellers flink til å skildre det lille bygde-Norge i en slik sær situasjon, hvor samfunnets reaksjoner med media, politi og militæret også fargelegger historien godt. I sentrum står altså den smått forvirra Eric som selv ikke aner hvor, og hvorfor, han har en slik enorm elektronisk kraft som både kan brenne, kortslutte og i verste fall ta livet av uante mengder folk om ting kommer ut av styr.

Å legge historien til et begrenset lite sted som Odda, føles både morsomt, takknemlig og rart på én og samme gang. Kult, fordi man føler man går litt i fotsporene til og nærmer seg en opprinnelse til tematikken, noe filmen også etter hvert utforsker nærmere. Rart, fordi mang en scene får noe ufrivillig stivt, kunstig og humoristisk over seg når innlandsdialekter nærmest kræsjer med både amerikansk og den voldsomme tematikken.

Det hjelper dessuten heller ikke på filmen at manus tidvis er irriterende rart, på sitt verste direkte dårlig, eksemplifisert av en alt for naiv (og kristen) politikonstabel som mener ting bør få ligge fordi Gud kan ha en mening med det (!), eller fordi andre karakterer sier og gjør ting man nærmest kun ser på film.

Å dra inn Gud og Jesus blir riktig nok påkrevende relevant, historiens utvikling tatt i betraktning, men heldigvis dras ting da heller mer mot norrøn mytologi, og akkurat i det man altså trodde superheltfilmen var over for en stund, knaller Øvredal til med lyn og torden igjen.

Hovedproblemet med Torden som underholdningsfilm synes å ligge mest i tempoet. Filmen er generelt treig, i overkant omstendig, langsom og sjelden noe særlig spennende.

I vår tid er vi (dessverre) nokså ødelagt og overforet på voldsomme og kjappe filmer, men også derfor flinkere til å lese filmmediet nærmest før bildene og situasjoner faktisk oppstår. Enkelte dialoger, replikkavvekslinger og bildeutdveling på enkeltkarakterer varer og rekker så lenge at man nesten roper ’kutt!’ høyt ut i kinosalen. Det er beundringsverdig at Øvredal ikke synes å ville etterstrebe en typisk amerikansk frenestisk og hysterisk filmstil, bevares, men når resultatet likevel ender opp med å føles alt for treigt og ”tamt”, ja da må det være lov å etterlyse mer futt, knall og altså ikke minst narrativt tempo.

Som en slags innledende introduksjon til karakteren Eric funker Torden sånn helt greit. Problemet ligger altså mest i at den er en slowburner av en film som både tar sin tid og ruller sakte og nennsomt fremover så man kjenner gjespen komme sigende etter hvert. Filmen blir aldri dårlig eller helt uinteressant, men en effektivisering og nedklipping på 20 mindre minutter kunne gitt den det løftet den skulle hatt.

Historiens ambisiøse tematikk og tross alt herlig unorske tilnærming er det ingenting å si på dog, og Øvredal har igjen tilført norsk film noe ganske unikt. Man skulle likevel ønsket den gjorde mer inntrykk og fenget mer, og slutten vet undertegnede neimen meg ikke om han ”bare” irriterer seg over, eller faktisk direkte hater! Først da engasjerer filmen ritkig nok godt, men dog altså helt til slutt. Hadde Torden imidlertid vært en amerikansk produksjon, hadde man ikke vært særlig direkte imponert utover gjennomsnittet.