Å være ung og forelsket kan være både jævlig og vidunderlig, samtidig som vennskap, savn og selvstendig løsrivelse også preger ungdomstiden. Alle utlendinger har lukka gardiner tar for seg norsk ungdom av vår tid, mer spesifikt hovedkarakteren Marey og hennes familie, venner og omgangskrets ved en skole på Østlandet.

Basert på boka med samme navn av Maria Navarro Skaranger, regisserer langfilmdebutant Ingvild Søderlind en film som både er sprudlende vital, tidvis herlig morsom og sjarmerende, men også samtidig et portrett som føles noe sprikende og gal, stort sett på godt vis.

Med kvinner i mange av de mest sentrale leddene, seiler filmen frem som et lite flaggskip og symbol for moderne film for tiden, mens kjente ansikter fra liknende aktuelle serier, som Serhat Yildirim fra tv-serien 17 og 18, samt Cengiz Al fra Skam, bekler sentrale roller.

Marey i sentrum, herlig sterkt tilstedeværende spilt av Karen Øye, viser sammen med mange av de andre mest sentrale karakterene så mye lett gjenkjennelig, forståelig og representerende, at man tidvis sitter og vipper mellom å føle hun overdriver og karikerer noe voldsomt, samtidig som man gang på gang jo må innrømme at man selv var såpass høyt og lavt i ungdomstiden.

Marey er ikke alltid like sjarmerende dog. Hennes stadige brutale humørforandringer kan altså virke som både overskuespill, samtidig som man spør seg selv om det er bevisst gjort for å vise hissigheten i hennes karakter. Dette personlighetstrekket blir uansett, tilsiktet eller ikke, beundringsverdig og symbolsk for ungdommelig stå på-kraft og vilje.

I starten føles dog filmen litt i overkant ubehagelig klein og voldsom. Denne svært fargerike og miljømessig varierte drabantbyen byr nemlig på så mye modernitet av ulike slag at man som utenforstående (og godt voksen) blir litt satt ut. Hvis man ikke er vandt med måten ungdom snakker på og til hverandre, samt omgås flerkulturelle arenaer til vanlig, kan mye fort føles litt fremmedgjørende.

Som med så mye annet liknende på film, klarer imidlertid en god historie uansett å dra oss inn i miljøet, noe også Alle utlendinger... etter hvert klarer på en finfin måte.

Mye av æren skal regissør Søderlind ha, rett og slett for å snakke ungdommens eget språk i så mange ledd her. Ikke bare innen et troverdig og tidsriktig realistisk manus, men også i sine regigrep som skaper en vital, temposterk og aldri kjedelig stillestående film.

Man kan på den ene siden kanskje hevde dette er en regi som kunne trengt litt strammere og fastere grep her og der, for slik å gjøre filmen sterkere og mer hardtslående. På den annen side kommer uttrykket likevel godt til sin rett der den i stedet skaper en livlig, pulserende og oppriktig morsom sjarmerende film. Handlingen byr generelt på veldig mange elementer samtidig, tematikk som berører og skildrer flust av aktuelle sider, og som på veien heller ikke går av veien for å vise ungdommelig ærlig brutalitet i baksnakking, drittslenging, mobbing, utfrysing og likende ting. Variasjonen og det komplekse bildet filmen her overfører, må sies å veldig godt speile ungdomstiden og dens krevende fragmenterte hverdag.

Enkeltkarakterer både sjarmerer og morer med sine lett gjenkjennelige ungdommelige stereotypier, mens andre rører og treffer oss midt i hjertet. Her er nemlig også plass til seriøse og langt mer alvorlige sider, best eksemplifisert igjennom Mareys familie, men også igjennom tematiske tråder som legning, identitet, religion og fremtidsplaner for livet. Pluss skal filmen også ha for kul og variert musikk som fargelegger og speiler det flerkulturelle miljøet. Alle utlendinger har lukka gardiner starter kleint, fortsetter noe politisk korrekt og rotete fragmentert, men sprudler seg videre til å bli en riktig så sjarmerende og herlig film om karakterer vi bryr oss om og som ikke tar seg selv så høytidelig. Et lite stykke herlig moderne Norge, rett og slett.