En barndom preget av seksuelle overgrep, frykt og taushet, er noe den 18 år gamle Emilie nå ønsker å gjøre noe med. Som myndig ønsker hun å leve et mest mulig vanlig liv, men er det i det hele tatt mulig å gå videre med de påfølgende konsekvensene og ettervirkningene?

I regi av Tone Grøttjord-Glenne skildrer Alt det jeg er konsekvensene av overgrep, igjennom øynene og hverdagen til Emilie. Som dokumentar er den videre unik og oppleves både svært nødvendig, viktig og befriende ærlig.

Regimessig er filmen god på å føles balansert, både i vektingen sterke og ubehagelige scener, opp i mot de mer lyse, glade og viktig optimistiske. Summen skaper en i stor grad klassisk observerende form for dokuportrett, men hvor denne ”enkle” formen også igjennom Emilie, dialoger, tematikk og denne balansen gjør filmen sterk og virkningsfull.

Noe av det man sitter igjen med etter å ha sett og hørt om Emilies liv og opplevelser, er hvor utrolig sterk hun også virker, tross opplevelsene og ettervirkningene. Hun utlyser nemlig en voldsom godhet og sjarm, virker positiv og veldig empatisk.

Noe av problemet med en slik nærgående dokumentar vil alltid være troverdighetsaspektet, typisk i hvor ærlig og seg selv personene er, med et kamera stukket opp i ansiktet nærmest til enhver tid. Hvor mye regissøren har hatt en finger med i spillet, er selvsagt også en annen faktor. Alt det jeg er virker imidlertid alt annet enn regissert og diffus, og Emilies historie får følgende en stor kraft nettopp i å føles så jordnær åpen og ærlig.

Effekten av Alt det jeg er er noe man til slutt sitter å tenker en del på. Dette portrettet må nemlig være til enorm hjelp, inspirasjon og viktig fingersetting på noe som åpenlyst har så mange vanskeligheter knyttet til seg.

Det er også interessant at filmen tar oss med litt bak kulissene og har med en del om hva det norske samfunnet tilbyr av hjelp, tiltak og virkemidler til mennesker som trenger hjelp til å komme videre. Dette er sider ved filmen som ikke minst kan virke oppmuntrende for andre å se at samfunnet har å tilby.

Alt det jeg er er forsåvidt en vanskelig film å sette noe "karakter" på. Regissør Grøttjord-Glenne bruker ikke noe alternativ form og stil til å overskygge selve historien den vil formidle. I stedet brukes altså klassiske dokumentargrep som å følge hovedpersonen på hjemmebane og vekslende samtaler med familiemedlemmer og diverse institusjoner.

I sentrum står en sterk jente som også akter å bruke sin historie, erfaringer og nettopp denne filmen til å hjelpe andre. Forhåpentligvis fungerer derfor filmen som et push til mennesker som har liknende ting de bærer på som Emilie, som har vanskeligheter med enten å oppsøke hjelp, stå frem, og/eller mangler andre å sammenlikne seg med. Slik sett er dette en helt uvurderlig film, og som står seg ut innen norsk filmflora.