Den vakre, smarte og rike Emma Woodhouse har ingen planer om å slå seg til ro med en mann. Dagene tilbringer hun nemlig heller med å leke Kirsten Giftekniv for alle hun kjenner, noe som ikke alltid ender med suksess. Selv skal hun etter hvert også få oppleve at kjærlighet er noe som kan ramle inn i livet når man minst venter det.

Jane Austens klassiker Emma er filmatisert og laget tv-serie om haugevis av ganger, men før du rekker å tenke ”åh, nok en film” om denne historien, kan det være greit å minne om at det er en grunn til at slikt skjer, og med nettopp en slik type litterær klassiker.

På mye av samme måten som Little Women nettopp også kom i ny drakt, byr nemlig også historien om den freidige Emma på noe såpass udødelig, gjenkjennende og tidløst, at en god historie selvsagt ikke kan bli (gjen)fortalt nok ganger.

Denne gang er det langfilmdebutant Autumn de Wilde som har spunnet sammen en film som både ser helt fantastisk vakker og fargerik ut, byr på et kostymeball av en garderobe, og har en vittigsjarmerende historie det er umulig ikke å bli revet med av.

Rent filmatisk er det brukt et fargespekter og en fargepallett som er til å spise opp her, typisk i vakre naturbilder og foto, og selvsagt i det mest slående av alt her – klærne og kostymene. Det er selvsagt som forventet at slikt skal være slående i en film som dette, men her byttes det kjoler og dresser i et forrykende tempo, mens også hattene og kysene smeller i mot oss i bildene!

Anya Taylor-Joy i rollen som Emma kjenner kanskje mange igjen ifra gjennombruddsfilmen The Witch (2015) eller de påfølgende Shyamalan-filmene Split (2016) og Glass fra i fjor. Hun har, foruten sitt slående utseende, denne litt kjølige og utspekulerte fremtoningen over seg som passer karakteren Emma ypperlig.

Hun er med i nærmest hver eneste scene, og klesskiftene er nærmest like hyppige. Detaljrikdommen, fargene og oppfinnsomheten er så imponerende her, at man blir sittende og nistirre hver gang en ny bluse, kjole eller hattekreasjon dukker opp i bildet!

Nå er det da også slik at kostymene og flere av skuespillerne i de mest sentrale rollene ofte grenser til det rent komiske, enten det gjelder overdådige kjoler og hvitt, detaljerte frisyrer eller hatter, eller bare er så fisefine og britiske at man umulig klarer å holde tilbake smilet og latteren. Denne komiske tilnærmingen i skuespill og enkeltscener kan kanskje virke overdrevet, men passer handlingen ypperlig da alt annet i hele tidsperioden også er såpass overdrevet, i både klær, etikette og kjønnsstereotypier.

Flere av bikarakterene, som Bill Nighy (i nok en herlig komisk karakter), Mia Goth, Miranda Hart og Josh O’Connor byr på mang en lattermild fremtoning og replikk der de tilfører historien den svært sjarmerende tonen og stilen som gjør Emma til strålende underholdning.

Det er i det hele tatt Austens lett morsomme tematikk og stil som denne filmatiseringen også så godt har klart å overføre til filmmediet. Historien er selvsagt ikke uten alvor og tyngre sider dog, og filmens i overkant lange spilletid setter inn alvoret akkurat i det den også trenger det for ikke å bli for repeterende og utdragende.

Samspillet og relasjonene mellom Emma og hennes omgangskrets er ellers også en finfin satire over oss mennesker, hvor patetiske vi kan være, hvor enkle, naive, egoistiske, såre og trengende vi alle er, dog på hvert vårt plan og nivå. Igjennom karaktergalleriet får vi presentert alle disse typene - en umåtelig sjarmerende og sterk side ved hele denne historien. Elsker du Jane Austen og klassisk britisk snobbete kostymedrama à la Downton Abbey, ja så blir Autumn de Wilde sin filmatisering av Austens klassiker garantert en briljant underholdende og solid opplevelse for deg!