En venninnegjeng ser frem til å overraske sin gode venninne med et utdrikkingslag av den mer voldsomme sorten. De har nemlig leid en hytte oppe på fjellet, langt i fra folk og fe, og hvor temaet for festen er skrekkfilm. Programmet for helgen er satt, sammen med den kommende brudgommen, venninnene, og til og med brudens ekskjærester. Helgen blir imidlertid ikke helt slik opplegget var tiltenkt...

Regissør Geir Greni (Umeå4ever, 2011) forsøker å twiste seg litt rundt innen slashergenren med sin nyeste film Alle må dø. For så vidt imøtekommende og morsomt dét, på papiret. Hvorvidt det funker i praksis, er en helt annen ting.

Hva disse grepene konkret består i, skal ikke røpes her, men én av tingene er at filmen tar seg veldig lang tid med oppbygging og karakterskildring før spenningen utløses.

Dette utdrikkingslaget er i filmens første del faktisk både smått sjarmerende og morsomt å følge dog, for opplevelsen blir mer som man overværer et faktisk utdrikkingslag, nesten som en dokumentar/realityepisode, mer enn en film, på et rart vis.

Hvorvidt dette skyldes et visst amatørpreg over filmen eller ikke, er litt vanskelig å si, men direkte kjedelig oppleves det faktisk ikke av undertegnede. Man sitter liksom og vil følge med for å se hva som skjer videre med disse tross alt veldig ulike damene.

Regimessig kommer både skrekkgrepene og markørene fort på løpende bånd, ja ofte så overtydelig at det (bare nesten) blir morsomt. Problemet med dette, og mye innen manus, skuespill og konkrete hendelser, er at det blir så voldsomt overtydelig. Som seer føler man at man blir matet med teskje, mer enn å bli behandlet som smart og genrevant, noe jo veldig mange mennesker strengt tatt er rundt skrekkgenren i dag.

Dette er forøvrig et gjennomgående problem innen denne genren, at klisjéene brukes overtydelig, og da menes altså ikke bare som en hommage til genren, men som ødeleggende grep for den konkrete filmens intelligens og smarthet. Dette er nemlig to forskjellige ting, og må ikke forveksles for mye, da utfallet altså kan bli ganske forskjellig for publikumsopplevelsen.

Det er tross alt skrekkfilmentusiaster som jo kan mest om genren, og som følgende nettopp ikke trenger denne overtydeligheten, med mindre det da altså ikke er forsøk på ironi, humor eller genrereferanser.

I denne svært kvinnedrevne filmen står flere småkjente ansikter, som Julia Schacht, Veslemøy Mørkrid og Linni Meister. I hovedrollen som bruden Gina står Viktoria Winge, kanskje mest kjent for sin nærmest legendariske medvirkning og brutale dødsfall i fantastisk herlige og genresterke Fritt Vilt fra 2006.

Winge gjør seg (igjen) veldig godt i kamera som blikkfang og som hovedkarakter, absolutt, men ender opp med et så til de grader overspill at man vrir seg i stolen underveis. En vanskelig rolle, med mange emosjonelle bølgedaler jo da, men det blir i overkant overtydelig dette her, som med så mye annet ved filmen for øvrig.

Innen filmvitenskap og filmkunsten er det et evinnelig ordtak som går igjen, med flere forskjellige formuleringer, men hvor det samme poenget gjelder – nemlig ”show, don’t tell”. I tilfellet med Alle må dø kommer til slutt en oppsummerende del som både tar brodden av spenningen, mysteriet og kanskje verst - sjarmen og humoren, og hvor løsningen på plottet verken føles troverdig eller klinisk mulig grunnet logistikk, tid og rammer.

Alle må dø har lenge noe genuint lekent, morsomt og dedikert over seg, absolutt, og filmteknisk flyter den brukbart i klipp, bildeutsnitt, tempo og kameraføring. Som genreøvelse lider den likevel ganske mye av en overtydelig amatørmessig helhet, hvor skuespill, troverdighet og til slutt hele filmen lener seg på et overambisiøst plott som overkjører dens mer sjarmerende sider og kimer til selvrefleksive uhøytideligheter. Dens bombastiske slutt står ikke i stil med lekenheten filmen oppviser i sin første del og får en unødvendig tung sluttdel som man skulle ønske var mye enklere og mer leken.