Svenske Roy Andersson er tilbake med enda et fascinerende blikk på menneskeheten, slik bare han kan med sin stil, form, tempo og oppslukende virkning. Om det uendelige er en refleksjon over menneskelivet i all sin skjønnhet og grusomhet, dets prakt og banalitet.

Har du ikke sett en av Anderssons tre tidligere filmer Sanger fra andre etasje (2000), Du levande (2007) eller En duva satt på en gren og funderte over tilværelsen, har du litt av en opplevelse i vente.

Vi andre vet nemlig hva det går i med Andersson. En rekke nærmest kunstneriske oppstillinger som kan minne mye om stillbilder men bare med levende mennesker som blir filmet, illustrerer livssituasjoner, dagligdagse hendelser, drømmer eller andre litt mer surrealistiske settinger. Felles for dem alle er altså funderinger og bilder over oss mennesker, i både lett forståelige situasjoner, til de litt mer dype meningene og mysteriene ved livet.

I sin fjerde film i samme stil og form, bruker imidlertid Andersson denne gang en fortellerstemme innimellom, samt at filmen føles å være litt mer dynamisk og bevegelig i sine enkeltscener. De virkelig stillestående tablåene er ikke like dominerende som før, selv om tempoet på ingen måter er i type klassisk fortellende narrativ stil heller altså.

Ei heller føles humoren like gjennomgående som tidligere. Desto mer er kanskje menneskelig tragedie og dysterhet til stede, ja til og med eksemplifisert igjennom en reell karakter som Adolf Hitler og nazister.

Det er også denne gang vanskelig å helt ”skjønne” alle scenene. Noen av dem er åpenlyse og nærmest banalt enkle å forstå seg på, mens andre føles dypere og som mer åpne for tolkning. Den mørkdystre og satiriske humoren er dog absolutt til stede også flere ganger, så dette varemerke fra Andersson er på ingen måte borte, for dem som måtte frykte dette.

Om det uendelige er som filmatisk uttrykk, kunstverk og portrett av oss mennesker på sitt beste som intellektuell, emosjonell og minneverdig balsam for sjelen! Igjennom de fargesvake, gråe, hvite og nærmest livstrøtte bildene og settingene, blir man dratt inn i scenene på en måte som gjør at vi må investere egne tanker i filmen. Igjennom de langsomme scenene, dybden i oppsettene og symbolismen i dette, innbys vi som deltakende publikummere hvor vi selv må bidra med tolkning av det vi ser. Eksistensialismen i alle disse formene og uttrykkene er svært varierende, selv om også enkelte karakterer går igjen, som presten som har mistet sin tro og fortviler overfor både legen sin, busspassasjerer og andre rundt seg. Dystopien, livsironien, de små gledene i livet og humoren går hånd i hånd, i dét som er nok en magisk levende kunstutstilling i audiovisuell form fra Roy Andersson!