Politietterforskeren Arnar blir sendt tilbake fra Oslo til sitt fødested Reykjavik for å bistå politiet i etterforskningen av Islands første seriemordersak. Sammen med den lokale etterforskeren Kata, avdekker han en stygg sak som går flere tiår tilbake i tid. Samtidig sliter de to begge med utfordringer på den private hjemmefronten, og når også sporene etter hvert leder dem mot et forlatt barnehjem for gutter med navn Valhalla, blir plutselig saken både enda styggere, større og verre!

I hovedrollen som Kata står Nina Dögg Filippusdóttir som også hadde en sentral karakter i en annen nylig nordic-noir, nemlig den (også) eminente Trapped som også er på Netflix og som anbefales på det sterkeste.

Denne gang har Filippusdóttir selve hovedrollen, sammen med Björn Thors i rollen som Arnar. Begge er de knakende solide i sine roller, og selv om de ikke pløyer nye karaktermarker, spilles de så godt og er såpass velskrevet at man knytter seg til dem, akkurat slik man må for å henge med og bli hekta på en serie.

The Valhalla Murders er altså en klassisk mørk, dyster og realismedrevet nordisk krim hvor det islandske landskapet og scener fra Reykjavik selv for en garvet nordmann føles både forlokkende og eksotisk. Dette bakteppet funker ypperlig for en slik historie, hvor det nordiske kommer til sin fulle rett, med beskjedenhet og ”gråhet”, samtidig som vi jo også vet hvor varme vi kan være som (med)mennesker, til tross for et tilsynelatende kaldt ytre, i dobbel forstand.

Her er ironisk nok såpass mange karakterer selv så dystre, innesluttet tause og har så mørke øyne at man kunne tro hvem som helst av dem er morderen. Særlig er Thors i rollen som Arnar nærmest djevelsk mørk i pupillene, og hans karakter sliter da også med litt av hvert skal vi få vite.

Sånn sett er også klisjeene til stede i Reykjavik, for den klassiske portretteringen av politietterforskeren med private problemer har ikke unnlatt å prege verken Agnar eller Katas liv heller. Likevel gir det en god dybde og flersidighet over dem som også gjør at de føles troverdige, jordnære og viktigst: de er over hodet ikke perfekte. Dette er mennesker som gjør feil, tar skjebnesvangre avgjørelser og følgende er enkle å både forstå, like og måle oss selv opp i mot.

Selvsagt er dette mye av nøkkelen til at en serie som dette også umiddelbart fenger. Selve krimplottet utvikler seg med overraskelser og twister underveis som seg hør og bør, men det er et ekstra pluss at serien setter inn et ekstra gir etter hvert, for slik å både overraske og skille seg ørlite grann ut sammenliknet med tradisjonell narrativ krimoppbygging.

Dette er altså på Island, og selv anno 2019 er skytevåpen til vanlig fraværende. Dette gjør faktisk noe med både dynamikken og spenningen. Der hvor man i en amerikansk tilsvarende serie ville hatt skuddvekslinger rundt hvert eneste hjørne, ja der må situasjonene her på Reykjavik ofte løses på andre måter, noe som videre tilfører serien en nerve av spenning og enkeltscener med mulige andre utfall. Det sies at nordic noir-genren er ut for lengst. Det får så være, for The Valhalla Murders viser oss hvorfor vi elsker slik realismebasert, mørk og dyster nordisk krim.

(The Valhalla Murders kan streames på Netflix og har 8 episoder)