---

Ingress:

En familie flytter inn i et hus utpå landet for å komme seg etter en traumatisk hendelse i storbyen. Moren Liza og sønnen Jude opplevde et voldelig innbrudd, og ble begge rimelig satt ut i etterkant. Jude har sluttet å snakke, men etter å ha flyttet og funnet en stor porselensdukke uti skogen ved det nye huset, begynner han å kommunisere igjen.

Anmeldelse:

Oppfølgeren til begredelige The Boy fra 2016 er (selvfølgelig) en realitet. Akkurat som førstefilmen er The Boy 2 heller ikke noe skrekkfilm å snakke hjem om. Den er i beste fall en spenningsfilm for små barn, eventuelt for svært lettskremte mennesker totalt uten skrekkfilmerfaringer.

Ikke bare skyldes dette filmens særs enkle spenningsgrep som plutselige lyder, forutsigbare jumpscares og kjente genremarkører vi ser komme lang vei i forveien, men filmen er totalt blottet for kreativitet utover disse klisjérammene også.

Dette er en film hvor man regelrett vet og skjønner at regissør William Brent Bell bare har møtt opp på jobb og utført arbeidet for å tjene lønnen sin. Her er kunstnerisk frihet som forduftet fra kameralinsen, mens viljen, lysten og ambisjonene til å lage noe genuint er ikke-tilstedeværende.

Likeså må det sies om hovedrolleinnehaverne som også bare har møtt opp på jobb, selv om de selvsagt heller ikke har mye de skulle ha sagt, om de da ikke også er med på produksjonssiden. Katy Holmes som mor Liza skurer helt greit igjennom sin flate ’bekymret mor’-rolle, mens pappa Sean, spilt av Owain Yeoman mest figurerer som kjekk far som skal beskytte familien sin.

Unge Christopher Convery i rollen som Jude er bra rent utseendemessig, i det minste. Utover dette føles familien så flat amerikanisert at man mer blir sint på dem, enn at man bekymrer seg eller bryr seg på deres vegne.

The Boy 2 er ikke noe skrekkfilm. Den er til nøds en småfrika skildring om traumer, av barn som sliter etter en fæl opplevelse. Hadde man imidlertid fokusert på nettopp slikt og mentale psykologiske mekanismer som der oppstår, kunne filmen fort blitt til noe helt annet og interessant. Foreldrene burde dessuten bli vurdert fratatt sønnen, så daft og ulogisk som de håndterer hans insisterende holdninger til en glassdukke, isteden for bare å fjerne skiten fra huset. Isteden drar man inn en dukke som det zoomes inn på trynet til utallige ganger. Som om dét skulle være skummelt. Filmen føles generelt konstruert for å innlede filmgenren ”skrekkfilm” til små barn. Den kan på sitt beste hjelpe dem til å bli vandt med genrens enkle og repetitive grep, grep som vi voksne lett sovner til allerede etter 15 minutt. Etter halvannen time har man like lyst til å ønske filmen død, som man har til å slå i stykker den irriterende porselensdukken Brahms. En totalt pengegenererende flat produksjon dette. Med andre ord - styr unna, så ikke 3'ern også kommer.