På en øy i Bretagne på slutten av 1700-tallet ankommer malerinnen Marianne for å male bryllupsportrettet av Héloise, men uten at hun skal vite det. Marianne må derfor observere henne over flere dager, mens hun i hemmelighet maler bildet av henne. Dag for dag blir kvinnene bedre og bedre kjent, mens Héloises siste dager av frihet før bryllupet nærmer seg slutten.

Regissør Céline Sciamma står fra før av bak også sterke Tomboy (2011) og nydelige Girlhood (2014), kvinneportretter som setter fokus på alt i fra sosial status, til kjønnspreferanser og historiske linjer tilknyttet kvinner.

Tidspennet og rommet mellom hennes siste skildring om Marianne og Héloise, og de franske drabantjentene i Girlhood er med andre ord stort, men Portrett av en kvinne i flammer kan også sees på som mer kjønnsnøytralt og generelt, om umulig kjærlighet.

Tanker føres derfor også underveis til andre skeive portretter som Brokeback Mountain, God’s Own Country og Call Me by Your Name, men Sciammas film er enda mer varsom og lavmælt enn som så og om en enda mer umulig kjærlighet grunnet tid, rom og kultur.

Her brukes ingen voldsomme utbrudd eller overtydelige filmatiske virkemidler for å skildre følelser eller hendelser, men hvor det emosjonelle og tilknytningen mellom Marianne og Héloise nærmest ligger i blikkene deres, i malerstrøkene og mellom linjene.

Her er et knippe viktige sider ved filmen som må trekkes frem, som at ting her for en gangs skyld blir sett fra kvinners ståsted, at deres posisjon i samfunnet og tiden ikke ga noe som helst rom for pasjon og kjærlighet mellom samme kjønn, og at disse to kvinnene vet det så alt for godt. Dette blir slik et tidsbilde, men samtidig også noe veldig tidløst over det hele som gjør historien og portrettet nærmest enda vakrere, og vondere, alt etter som hvordan man ser det.

Det visuelle uttrykket, stilen og kinematografien til Sciamma oppleves nærmest perfekt. Filmen føles selv som et maleri, saktegående og nesten tidvis også stillestående, i all sin visuelle vakkerhet bestående av nydelig lyssetting, fargebruk, komposisjoner i bildene, bevisste kamerabruk, ansiktene til karakterene, nærbildene av dem, med mer. I den grad filmkunsten virkelig kan fremstå som et kunstverk, er Portrett av en kvinne i flammer stillbildets nærmeste slektning i hva malerisk og estetisk nytelse angår. Dette er makeløst vakkert og blir nok et eksempel på regissør Sciammas stadig mer imponerende katalog av kvinne- og menneskeportretter.