Manus var det Michael Hastings som sto for, basert på Henry James karakterer og bok ’The Turn of the Screw’ fra 1898. The Nightcomers er skrevet som en forløper for sistnevnte som er gjort som film flere ganger, best fra 1961 i The Innocents, senest i år med The Turning.

Britiske Michael Winner regisserte Marlon Brando, året før han gjorde sin legendariske Gudfaren-opptreden. Brando har rollen som Peter Quint, landeieren som bor like ved den store herregården hvor barna Flora og Miles bor. De har nettopp mistet foreldrene i en tragisk bilulykke, og sammen med dem bor derfor nå kun hushjelpen og barnepiken. Peter Quint hjelper til på stedet så godt han kan, med alt i fra hage- og gartnerarbeid, til å leke med barna og holde dem med selskap.

Flora og Miles er umåtelig oppslukt av Peter og han blir i denne perioden etter foreldrenes død deres sterkeste voksenalibi og foreldresubstitutt. Peter er imidlertid en ganske så problematisk og sær kar, og Miles og Flora etterligner og tar til seg hans vulgære livsstil, noe som etter hvert skal vise seg å bli skjebnesvangert for flere av folkene på stedet.

Som forløper til den fabelaktige spøkelseshistorien ’The Turn of the Screw’, er også The Nightcomers fokusert rundt psykologi knyttet til barneoppdragelse, hvor lettpåvirkelige barn er i en viss alder, og hvordan ondskap dermed også kan formes i mennesker. Lærdommen de tar av Peter Quint eskalerer til noe som kanskje kan virke overdrevent i en slik film, men som selvsagt også blir et langt større overhengende bilde på hva mangel på gode forbilder og oppdragelse kan gjøre med oss.

Filmen og dens historie forklarer godt mye av hva man lurer på underveis i originalboka og i en film som The Innocents, samtidig som den dermed også tar brodden av noe av mystikken og spenningen som jo nettopp gjør den opprinnelige historien så fascinerende.

Det kanskje mest interessante er skildringen av Peter Quint, en personlighet som er veldig sammensatt og flersidig, noe som føles nokså uvanlig til å være en filmatisk mannskarakter fra 1972. Som person er han både utspekulert, voldelig og sadistisk, men samtidig også tiltrekkende og jordnær livsvis. Brando i rollen føles derfor veldig bra da han innehar karisma og styrke til å spille en slik karakter.

Skuespillet til barna, Verna Harvey og Christopher Ellis, føles derimot litt stivt og som de nærmest leser replikkene sine opp fra manuspapiret, og blir dermed lett overspilt av de fabelaktige barna fra The Innocents.

The Nightcomers har noen ganske dristige scener underveis, enten det gjelder sexscener og/ellers settinger hvor barna utfører groteske ting. Ikke at disse sjokkerer i dag - de blir mer småmorsomme som mørk humor rundt et tema som for så vidt heller ikke er direkte creepy lenger, i dag. Som forhistorie er filmen godt skrevet og skildret, den føles helt grei rent filmatisk og stilmessig fra regissør Winner, men hvor Brando er det aller beste. Det anbefales dog ikke å se The Nightcomers før The Innocents, av diverse grunner.