| Logo
Anmeldelse av Corpus Christi [ Boże Ciało ] - Film (2019)
Film: Boże Ciało (2019)
Kategori: Drama
Land: Polen
Regi: Jan Komasa
Spilletid: 111 min
Datoer:
| 2019-11-08 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating: 4.8 av 6

Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (17 kritikker)



Anmeldelsen:

Sårt tiltrengt ny prest lager show i bygda.

Publisert: [ 13. Mai 2020 ]
Skrevet av: Tore Andre Øyås

Terningkast:


Ingress:

Den 20 år gamle Daniel opplever en åndelig oppvåkning mens han er i et ungdomsfengsel. Når han slipper ut sliter han imidlertid med å få jobb og å søke seg inn på presteseminaret. Via uforutsette hendelser, ender han likevel opp som vikarierende prest i en liten landsby hvor innbyggerne sliter med store sosiale og mellommenneskelige konflikter.

Anmeldelse:

Corpus Christi er Polens Oscar-nominerte bidrag fra i vinter, en film som ikke klarte å slå sensasjonen Parasitt, men som nok har, og vil, treffe veldig mange folk der ute. Tematikk, tid og sted er nemlig enkelt å relatere seg til, enten man er religiøs eller ikke, og hovedrollen som Daniel spilles veldig godt og naturlig troverdig av Bartosz Bielenia.

Som den annerledes presten han er, tilfører etter hvert unge Daniel en sårt tiltrengt motvekt, nytenkning og opprør i den erkekonservative og igjengrodde bygda. Etter en tragisk ulykke hvor flere av ungdommene i bygda døde, må innbyggerne forsone seg med både skyld, tilgivelse og hvem de snakker med, og om.

Corpus Christi er polsk. Veldig polsk. Den dystre og dørgende nedtrykte stemningen er dynket i klassisk katolsk religion, men hvor Daniels inntog altså utfordrer dette på en herlig måte. Slik vil forhåpentligvis filmen også skinne et litt nytt lys på en befolkning og et av Europas mest håpløst gammeldagse, konservative og tungrodde land på flere vis.


På den annen side treffer historien i denne byen også langt mer generelt, om oss menneskers evne, eller mangel på sådan, til å tilgi, være rause og mindre firkanta i vårt møte med folk og virkelighet.

Ellers føles filmen også litt daff sånn helhetlig, uten de virkelig skarpe sparkene som selv med en litt overraskende slutt, ikke helt klarer å nå inn til kjernen av provokasjon eller hjerterota. Den ender litt opp med å bli Polen som endelig skjønner noe vi ”andre” har sett og skjønt veldig lenge. Gratulerer til dem for dét, men for oss andre blir det litt gårsdagens news. Skuespill, tematikk og historie er dog altså veldig velkommen og må utvilsomt være et gledelig tilskudd innen polsk film.