Under utbruddet av den 2. verdenskrig blir den danske overklassefamilien Skov tvunget til å innta holdninger og stillinger til den tyske okkupasjonen av landet. Familien eier og driver en stor elektronikkfabrikk, og etter hvert velger de å produsere for det tyske markedet. Dette er det ikke alle i familien som er like begeistret for, og ulike politiske synspunkter bringer store smertefulle brudd inn i familien.

Historier fra den 2. verdenskrig har blitt skildret i en mannsalder på film, og våre egne nyere Max Manus og Kongens Nei er eksempler på rimelig engasjerende virkelighetsportretter. Denne danske og delvis norskproduserte filmen faller imidlertid ned igjennom to stoler i denne sammenheng.

De Forbannede år lider nemlig under en flat narrativ regi og utvikling, dynket i uendelig mye dialog hvor karakterer, landskap, bilder og utsnitt nesten ikke får puste fordi det snakkes i ett sett, og fordi man ikke får visuelle pauser innimellom. Selv kamerainnstillingene er uavbrutt alltid i close up-nærbilder av karakterene og følelsen av teater eller såpeopera blir etter hvert veldig påfallende for hele produksjonen.

Her er det nærmest ingen avstandstagninger eller scener. Selv ikke scenene som er spilt inn på Bakklandet i Trondheim vies et eneste oversiktsbilde over Trondheim eller denne bydelen. Hadde det ikke vært for at undertegnede bor i byen og kjenner igjen gatene, kunne scenene med andre ord like mye vært spilt inn hvor som helst i verden, eller i et studio for den saks skyld. Selvsagt ville dette bydd på mye redigering og etterarbeid med å få gatene og bildene til å se eldre ut, men likevel – det skapes ikke noe luft og variasjoner innad i filmen.

Karakterene føles dessuten generelt flate og skisserte - vi kommer ikke under huden på dem, og følgende klarer man ikke å bry seg eller engasjere seg i dem. En totalt avgjørende side ved en film dette, som skaper en likegyldighet i oss som seere som en slik historie absolutt ikke burde ha, tematikken og handlingen tatt i betraktning. Heldigvis innehar Jesper Christensen i hovedrollen som husfar Karl Skov en aura av godt skuespill og troverdige karaktertrekk som løfter historien litt.

Det er for så vidt et folkelig lett nivå historien fortelles på og smaken av en dansk Downton Abbeyisk stil kommer sigende ganske fort. Historien om herskap og tjenere på Skov Gård byr på mange karakterer, de fleste med forvirrende relasjoner som det lenge er vanskelig å skjønne hvem er i det store karakterbildet. Det går også fort i svingene i mang en scene, hvor det kuttes, hoppes og klippes grovt og udelikat, gjerne midt i en emosjonell og musikkbelagt scene. Hvorfor?!

Det er sjeldent, ja svært sjeldent, at filmer om 2. verdenskrig føles direkte kjedelig og uengasjerende. Til det er denne perioden i menneskehetens historie så alt for fargerik, fascinerende og jævlig. De Forbannede år klarer kunststykket å kjede, vel så mye som å sakte dra seg fremover med en flat og dialogspekket narrativ drift som føles lang og treig som et vondt år.

Ting blir dratt ut i minste detalj, gjerne i uviktige digresjoner som ikke gjør noe som helst for den store fortellingen. Selv soldatsønnen i familien snakker i en dialog med far Skov om hvor fælt det var uti krigen, men uten at vi får se en eneste scene fra den faktiske krigen.

Det føles stygt å si det, men mye skylles nok regissør Anders Refn. Mannen er 76 år gammel og står ikke oppført med en film på over 20 år. Han lager tydeligvis film for de eldre, og det er en ærlig sak, men denne historien hadde fortjent langt mer engasjement, ja gjerne slik den norske varianten i Kongens Nei (2016) klarte å få til, dog med en langt mer underholdende og drivende dramaturgi og filmatisk kraft i Erik Poppes regi. Dette er dessverre gjespende kjedelig og hjelpeløst treigt i hele 150 minutter. Filmen slutter også plutselig så brått at man mistenker at en film nummer to skal lages, om de tre siste årene i krigen mellom 1943 til 1945. Vel... det spørs om man orker enda to og en halv time med dette.