| Logo
Anmeldelse av Never Have I Ever - Tv-serie (2020)
Tv-serie: Never Have I Ever (2020)
Kategori: Komedie
Land: USA
Regi:
Spilletid: 30 min
Mediarating: 5 av 6

Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (20 kritikker)



Anmeldelsen:

Forfriskende og herlig fargerikt om fjortislivet

Publisert: [ 29. Mai 2020 ]
Skrevet av: Tore Andre Øyås

Terningkast:


Ingress:

Tenåringsjenta Devi er en førstegenerasjons indisk-amerikaner som lever et komplisert fjortisliv i LA. Etter en traumatisk opplevelse hvor hennes far dør under en skolekonsert, opplever hun året i ettertid som både frustrerende, tungt og vanskelig. Samtidig byr tenåringens hverdag også på lyspunkt som gutter, venninner, fest, moro og uventede allierte.

Anmeldelse:

Never Have I Ever er inspirert av serieskaper Mindy Kalings (The Office, The Mindy Project) eget liv og oppvekst. Sammen med Lang Fisher har Kaling laget en befriende fargerik serie som, i tråd med Netflix verdensagenda, sørger for å gi alternative mennesker og ikke-hvite en serie det åpenlyst er behov for og plass til.

Serien kan ved første øyekast virke som en både streit, enkel og rimelig kjedelig ungdomsaffære. La deg imidlertid ikke lure av den eksempelvis dølle serieplakaten, for Devi og gjengen kan nemlig by på mang en lattervekkende hendelse og tilhørende gromgod ungdomsstemning som absolutt alle over 14 år kan kjenne seg igjen i!

Her lekes det blant annet med tro, religion, alders- og kulturforskjeller. Devis strenge og bestemte indiske mor stiller store krav til henne, samtidig som hun selv aller mest bare vil bli populær og få den kjekkeste gutten på skolen interessert i seg. Hver episode tar utgangspunkt i klassiske og gjenkjennelige ungdomsutfordringer og problemstillinger, samtidig som den lette og komiske tilnærmingen til tematikk og handling gjør Never Have I Ever til en superlett bingeserie.

En annen kvalitetsting ved serien er dens tilnærming til ungdomstidens ofte brutale opp- og nedturer, gjerne kommende rykende på en fjøl, tett som haggel. Her tas mentale og psykologiske sider opp, familieproblemer og sorgprosesser blandes også inn, og samtidig er Devi som karakter heldigvis også tidvis usmaklig småfrekk og overlegen. Denne blandingen tilfører serien tyngde og brodd som gjør at man raskt blir veldig glade i karakterene, rammene rundt dem og det herlig varierte drivet i serien.

Never Have I Ever har raskt blitt en hit, og etter å ha slukt de kjappe 10 episodene på bare et par-tre kvelder, er det lett å skjønne hvorfor. Maitreyi Ramakrishnan er helt nydelig i hovedrollen, og når man tenker på at dette er hennes debut som skuespiller så blir man ydmyk overfor både hennes utstråling og nagling av karakteren Devi. Hennes varierende ungdomstilværelse, den fargerike omgangskretsen, samt stil, tone og humor, skaper en serie man lett sluker rått fordi man kjenner seg så godt igjen, enten man er amerikaner, inder, eller nordmann. En sesong nr.2 er så godt som garantert fra Mindy Caling og Netflix, og den kan ikke komme fort nok.

(Never Have I Ever kan streames på Netflix)