En far og hans barn lever sitt liv på vandring fra sted til sted, borte fra sivilisasjon og medmennesker. Det har gått et tiår etter en pandemi nesten utryddet alle kvinner i verden, og svært mye har endret seg. Som far må han beskytte sitt barn fra alle farene, samtidig som båndet mellom ham og barnet stadig settes på prøve.

Casey Affleck er tilbake med nok en dyster filmrull, i et blikk på oss mennesker og vår eksistens, på godt og vondt. Etter glimrende filmer som Gone Baby Gone og nydelige Manchester by the Sea, fortsetter Affleck i mye av samme stil og tone. Denne gang blir det imidlertid litt vel nedpå, langdrygt og mindre givende enn før.

Men først – snakk om å treffe sin samtid som spikeren på hodet! Handlingen foregår altså mange år etter at en pandemi har utryddet og hardest rammet kvinner. I disse Korona-tider blir en slik tematikk selvsagt ekstra betenkelig og merkelig og overvære i en film som dette. Historien om en far som må beskytte og oppdra sitt barn, er lenge både rørende, sterkt og tankevekkende, laget i et stillferdig, bedagelig og behagelig tempo.

Hadde det bare ikke vært for at rett og slett hele historien er slik, kunne filmen med den overtydelige tittelen Light of My Life blitt både sterkere og mer medrivende. Det narrative tempoet og den relativt flate dramakurven setter tålmodighet og interesse på prøve i to timer, samt at filmen lenge ikke synes å ha noe agenda, annet enn å skildre de to hovedpersonenes forhold fra start til slutt.

Vi aner små kimer til interessante tematiske underlinjer, som eksempelvis fraværet av skytevåpen i dette tross alt amerikanske samfunnet, og hvordan de i det hele tatt får tak i mat. Dette forblir dog uutforsket og gjemt, og man sitter mest igjen som et spørsmålstegn rundt sider som dette.

Det hele åpner nydelig dog, med en lang, rolig og vakker scene mellom far og barn i et telt. Allerede her merker man kvalitetene i skuespill og castingen av unge Anna Pniowsky som virkelig står seg godt i sin rolle. Samspillet mellom henne og Affleck er sterkt og bærer virkelig hele filmen. Flere senere scener er også nydelige i måten far og barn snakker sammen på, hvordan faren oppdrar og pedagogisk forsøker å opplære sitt avkom. Dette er balansert og pent.

Dessverre blir det etter hvert også rimelig kjedelig og ikke minst repeterende. Underveis får vi stemninger som kan minne om alt fra The Walking Dead, A Quiet Place og A Handmaid’s Tale, bortsett fra at det hele er strippet for spenningen, actiondrivet og temperaturen som aldri stiger i nærheten av nevnte titler. Dette er nedpå drama, veldig nedpå.

Light of my life blir veldig insisterende og overtydelig i all sin likhet og repetitive stil og tone. Den føles i overkant dystopisk og med flere brytningsscener og forløsende utvikling, kunne vi blitt med på en sterk reise med en far og hans barn. Slik den er gjort, blir den derimot for lik mye vi har sett før av både filmer og serier, nærmest uten særegenheter i seg selv, ja rett og slett for minimalistisk og enkel. Selv om altså skuespillet er strålende, får den videre likevel noe manipulativt enkelt og emosjonelt seigt over seg som det er vanskelig å bli sjarmert av og som også gjør at man ikke blir så rørt og beveget som man føler det er lagt opp til. Kanskje skulle Casey Affleck tatt seg en lykkepille snart, for her er han ikke på sitt beste, ei heller mest oppløftende.