Den 22 år gamle Zak har downs syndrom og må ta til takke med å bo på et aldershjem for eldre siden han ikke har noe familie. På dagtid drømmer han om å bli profesjonell wrestler, og grunnet sin livssituasjon blir han nødt til å rømme for å sette drømmene til livs. På rømmen møter han på Tyler, den eneste som til nå i livet har tatt ham seriøst.

Shia LaBeouf spiller Tyler, en småkriminell, bitter og sint kar på flukt fra politi og erkefiender, men som en dag altså kommer over Zak. Sammen drar de to unge mennene ut på eventyr og Tyler blir Zaks usannsynlige trener, allierte, og beste venn.

Regissørduoen Tyler Nilson og Michael Schwartz langfilmdebuter som regisserer og har også skrevet denne historien som både er rørende, sterk og har noe veldig viktig på hjertet. På veien griper de dessverre til litt lettvinte, forutsigbare og enkle grep, som åpenlyst konstruert dramatikk, et manus som vingler veldig, og en reise som tross sin sjarm tidvis føles bittelitt for lett til virkelig å bli imponert av.

Her er eksempelvis noe enkle bikarakterer som spiller på stereotypier og overfladiskhet som ikke står helt i stil til de mer menneskelige, varierte og varmt skrevne scenene mellom Zak og Tyler.

En bedre gjennomarbeidet helhet her kunne løftet filmen mer opp. Én av disse er Dakota Johnson som er søt og bedårende av natur, som alltid, men som ikke får så mye å spille på. På den annen side glimrer andre biroller til i enkelte tilfeller med noen riktig så sære og herlige karakterer.

The Peanut Butter Falcon berikes på lydfronten av et farlig likt banjo-soundtrack som det legendariske fra Deliverance (1972). Fult så voldsomt og actiondrevet er imidlertid ikke historien om Tyler og Zak, selv om vi også her er dypt inni redneck- og hillbilly-land så det holder.

Skuespillet av hovedrollene er sterkt, troverdig og lett å bli sjarmert av. LaBeouf gjør en finfin karakter som den litt røffe og gi faen-holdende Tyler, en fyr man først tror man ikke vil like, men som etter hvert viser et hjerte som er varmere enn de fleste andres.

The Peanut Butter Falcon er en herlig feelgood av en film som tross sine enkelheter her og der til slutt makter å gløde av den riktige varmen, moralen og poengene historien virkelig fortjener. I våre dager snakkes det blant annet om retten og mulighetene til å velge bort fosteret om det har downs syndrom. Historien om Zak kunne slik ikke kommet på et mer passende tidspunkt, selv om historien også strekker seg utover det å se alle mennesker som levende individer, mennesker som ikke bør stues bort og reduseres grunnet sin annerledeshet.