Melkebonden Inga mister mannen sin og blir plutselig enke, sittende igjen alene med en stor gård og alt arbeidet som følger med. Meieriet er også et gjeldsbelagt foretak i en øde islandsk dal, helt avhengig av de rådyre leverandørene og deres monopolstyring som tar knekken på ting økonomisk. Inga bestemmer seg for å erklære krig mot dem, men for å ha en sjanse i havet må hun få med seg også andre bønder.

Regissør Grímur Hákonarson gjorde seg bemerket med Stabukker tilbake i 2016 og fortsetter også med Melkekrigen sin portrettering av det værbitte islandske samfunnet og folket. Her er det knallhard hverdagsrealisme og islandsk ”kitchen sink”, den lille kvinnen mot røkla.

Filmen går heldigvis lite over styr, selv med et par utagerende handlinger fra Inga sin side. Dramaet utspiller seg sagte og finurlig, med et litt plutselig vendepunkt midtveis som føles å komme bråere på oss enn hva historien har lagt opp til på dette tidspunkt.

Likevel gjør det historien godt å se at ikke alle disse værbitte islendingene bare er bisure og bitre, men at de også kan vise litt medmenneskelighet etter hvert. Her skildres også det tette og klaustrofobisk gjennomlyste samfunnet, hvor alle kjenner alle og hvor ingenting forblir usett. Dette er lenge på grensen til ensformig og svært enkel film, på den annen side et etter hvert stadig mer engasjerende drama.

Islandsk tristessefilm er med andre ord i aller høyeste grad tilstede fremdeles. Melkekrigen er heldigvis også belagt med underfundig hverdagshumor, nok til å bli revet med og føle noe for både Inga og historien. Filmen får til slutt også et bredere nedslagsfelt med en historie som handler om mye mer enn bare denne konkrete saken. Slik blir Melkekrigen en finfin miljøskildring og portrett av mennesker det er lite vanskelig å føle med, og for.