En kvinne reiser til Ibiza for å løse det mystiske dødsfallet til sin bror Axel, en kjent DJ som forsvant på øya 20 år tilbake i tid.

Det er serieskaperen bak Netflix-suksessen Papirhuset, Alex Pina, som har forsøkt å virke hip og laget også White Lines. Men hjelpe meg, for en frustrerende serie dette er!

Tittelen i ’Hvite linjer’ kan referere til så mangt i denne serien, men selv om den underveis forsøker å gi deg andre grunner til å tolke tittelen, dreier det seg åpenlyst først og fremst om noe så kleint konkret som hvite sniffelinjer. For altså... White Lines er noe av det mest partydvelende irriterende, frustrerende og oppgitt repeterende undertegnede har sett av serier de siste årene.

Det er vanskelig å anta hvor mange rusescener, sexscener, kleine og over the top-festscener man har bakt inn i denne serien. Greit nok at historien tilbake i 2000 er fra et partymiljø på Ibiza, men at man fortellermessig og narrativt klarerer å smøre så til de grader mange kjedsommelige, repeterende, uinteressante og usjarmerende festscener utover 10 episoder, er fascinerende. Det får oss rett og slett til å tenke over hvor mye unødvendig penger man har brukt på denne produksjonen.

Virkelig. Den er åpenlyst spilt inn før vår Corona-tid, av flere åpenbare årsaker. Det er nemlig vanskelig å se for seg at skuespillere i lang tid fremover kan være med på slike scener som åpenbarer seg i denne serien, ei heller at man bruker penger på slikt over 10 episoder. Hjelpes...!

I frykt for at du nå skal tro undertegnede er en hårsår, uerfaren og kristenkonservativ kar, så kan jeg berolige deg med at det er veldig langt i fra sannheten. White Lines kunne imidlertid kjempefint klart seg med 5-6 episoder, for makan til utdragning av en kun i beste fall passe fengende historie og mysterium skal man lete lenge etter.

Her kan man finne på å kjøre både to og tre superkleine sexscener, etter hverandre. Smak på det... som om ikke slike fyllscener ofte er totalt uinteressante i fra før av, ja så skal man overvære flere av dem, gjerne etter hverandre! Når det i tillegg ikke har noe som helst å si for verken plott, utvikling eller de konkrete scenene og karakterene, ja så blir det altså så frustrerende at man vurderer å skippe hele serien underveis.

Store deler av serien består av vekselvise tilbakeblikk til hendelsene som skjedde i 2000, parallelt som vi følger mange av de samme ungdommene i nåtid, som voksne. Hemmeligheter kommer til overflaten, litt etter litt, samtidig som nye syke og uforutsette ting skjer. Og er det noe som denne serien skal få kreditt for, er det at den i det minste er uforutsigbart underholdende, det vil si innimellom alle de kjedsommelige fest-, sex- og mimrescenene, altså.

Stakkars Zoe Walker (Laura Haddock) er en av dem som virkelig får kjørt seg her. Hun er søster av Axel Collins som forsvant og nettopp er funnet død i Spania. Sporene fra Axels historie bringer Zoe imidlertid tilbake til Ibiza hvor Axel og hans venner sommeren 2000 levde ungdommens glade dager og forsøkte å starte sitt eget liv og fremtid. Noe gikk imidlertid galt, fryktelig galt, og det er dette mysteriet Zoe forsøker å nøste opp i.

På veien møter hun på mang en rar skrue, blant dem Marcus, Axels barndomskamerat. Han spilles for så vidt godt av Daniel Mays, men karakteren hans er så hinsides irriterende at man river seg i håret utallige ganger i løpet av serien. Han er den store klovnen her, for så vidt i blant en haug andre klovner, men av typen stokk dum, hjelpeløst klønete, og bare en sånn fyr som man irriterer seg vettet over.

Samtidig blir Zoe også kjent med Boxer, vaktbikkja til familien Calafat, en av øyas mest sentrale familier som blant annet driver mange utesteder og diverse annen lumsk lyssky aktivitet. Hun faller etter hvert for ham, selv om de havner oppi det ene problemet etter det andre i hans selskap. Skuespiller Nuno Lopes er blant seriens beste i sin portrettering av den røffe men også smått mystiske Boxer.

Hvordan hele mysteriet ender skal selvsagt ikke røpes her, men at man på veien dit må svelge en haug med oppgitte tålmodighetssukk, er helt klart. White Lines føles tidvis som den er laget av en gammel gris, som forsøker å være ung og hip ved å smelle pupper og pikker, narkofestscener og neonlys til dundrende techno i trynet på deg i annenhver scene, kun til den effekt at effekten ironisk nok fort dabber av.

Kanskje er dette bevisst, for å illustrere hvor nøytrale og døde alle disse partypeople til slutt blir innvendig ved denne livsstilen, noe ikke minst Axel Collins blir det beste bildet på i hele historien. Han selv er seriens absolutte lavpunkt, noe han heldigvis selv innrømmer etter hvert. Innen da har man imidlertid sluttet å bry seg døyten om hva som skjedde med denne totalt egosentriske, narsissistiske og overkjørende opportunisten. I det hele tatt er det svært få likandes mennesker på denne øya, noe som vel egentlig bare befester Ibizas rykte og bilde på et ganske usjarmerende sted på jorden. Dette er jo synd, for øya i seg selv er jo billedpen og nydelig som et paradis.

White Lines er vanskelig å anbefale. Med sine 10 episoder, føler man seg riktig nok underholdt på veien frem mot slutten, men å bruke ti timer på en slik serie kan vanskelig beskrives som noe annet enn altså frustrerende. Forbered deg i så fall på en syretripp av usjarmerende menneskeportretter, steinrusa ekshippier, kriminelle narkolangere og enda flere selvopptatte ”livsnytere” (les: slasker) - alle lite empatiske karakterer som heller ikke klarer å være særlig morsomme og som man følgende ikke bryr seg stort om. Den eneste man blir oppgitt over på vegne av, er stakkars Zoe, en karakter som selv heldigvis er skrevet ambivalent, og slik i det minste føles menneskelig og lettere å like. Hvorvidt løsningen på mysteriet tilfører noe mer til helhetsopplevelsen, får bli til hver enkelt å vurdere.

(White Lines kan streames på Netflix.)