På en liten gård sør i Danmark bor den 27 år gamle Kris og hennes delvis uføre onkel. Sammen driver de gården som er både stor og krevende, men de får det til, så vidt. Hverdagen legger imidlertid beslag på nærmest hele Kris sin fritid og liv, men hun er revet mellom plikten, forventningene og forståelsen for at hun skal være der for ham. På den annen side vekkes hennes gamle drøm om å bli veterinær, samtidig som hun også oppdager livet utenfor gården når hun møter Mike, en ung mann som oppfordrer henne til å bryte mer med pliktene på gården.

Dilemmaet til Kris er på mange måter lett å sette seg inn i, selv utenfor denne historien om en konkret gård. Vi føler alle plikter overfor familie og tradisjoner, samtidig som det kan være vanskelig å følge drømmene og heller gi litt mer blaffen i hverdagslivet.

Regissør Frelle Petersen skildrer med dette lavmælte, manusfattige og svært realismedrevne dramaet Kris og onkelens hverdag, med fine, små enkeltscener innimellom alle disse repeterende gjentakende rutinetablåene.

Det er lett å like hele opplegget her. Kjøkkenrealismen og det nordiske gårdslivet har vi jo sett mange ganger før, senest nå nylig i den islandske Melkekrigen. Kris sitt møte med livet, drømmene og virkeligheten utenfor, er det jo også noe tidløst over, ting som vi alle opplever før eller senere.

Onkel er kanskje ikke filmårets kjappeste eller heftigste film, men tilbyr også små doser hverdagshumor og appellerer først og fremst til et voksent publikum. Første del av filmen skildrer nå slik dagan går, før Kris sagte men sikkert prøver å bryte rutinens klamme hånd, litt etter litt. Her får vi lyst å hoppe inn i filmen mange ganger og klabbe litt action og handling inn i dette snodige selskapet, for det går i det treigeste og mer hjelpeløse laget en god stund. Den sterke underspillingen, tempoet og tonen blir det også tidvis noe litt for filmatisk over i denne settingen som gjør at det skurrer litt.

Heldigvis økes den narrative og litt mer forløsende tonen etter hvert, og Onkel lander fin fint på beina som det velbalanserte, realistiske og menneskevarme portrettet det er. Dette er en oppvisning i hvordan effektivt å fortelle og formidle en beretning med få ord. Pent!