Det var det hardeste slaget under krigen i Afghanistan. Basert på boka om den samme hendelsen, skildres hendelsene ved en liten militær enhet av 54 U.S. soldater. Gjengen er stasjonert alene i en øde leir, beliggende mellom tre høye fjelltopper, og hvor de hver dag føles som et enkelt mål for Talibankrigere. Til slutt blir de da også angrepet skikkelig, og slaget ved Kamdesh ga de 54 soldatene en motstand på over 400 Talibankrigere, resulterende i flere døde og haugevis med sårede.

Regissør Rod Lurie har gjort mest tv, men står også bak filmtitler som Straw Dogs (2011) og The Contender (2000). I de mest sentrale rollene står langt mer kjente navn som Orlando Bloom, Scott Eastwood, Milo Gibson og James Jagger, de tre siste sønner av akkurat de tre kjente fedrene sine som du tror det er snakk om når du leser etternavnene. De gjør alle en finfin innsats i sine respektive roller, og særlig Caleb Landry Jones som soldaten Carter klarer å imponere og til og med berøre. At flere av bikarakterene spilles av flere av virkelighetens navn fra dette slaget, er langt mer imponerende og... ja, smått sjokkerende, faktisk.

The Outpost er lenge og vel likevel for det meste et langt, lite involverende og på grensen til kjedelig krigsdrama som verken makter å engasjere, overraske eller fenge stort. Her går det lenge i interne miljøskildringer og klassisk machomiljø innad, innimellom avbrutt av mindre skuddvekslinger. Sett det før.

Men så... etter halvannen time, og når det virkelige slaget setter inn (dette varte i virkeligheten i omtrent to døgn, men skildres som et par timer i filmen), ja da skjer det noe. Om ikke alvoret hadde senket seg over deg enda, ja så skjer det nå. Der The Outpost lenge altså har fortonet seg som en generisk og nesten merkverdig uengasjerende soldathistorie og hvor man mistenker regissør Lurie for å tro at dette er ”nok” for at historien skal engasjere, ja så utvikler den seg heldigvis plutselig litt mer enn som så.

Hvorfor denne gjengen i det hele tatt var utplassert i denne meningsløse skuddfarlige gropa er nå én interessant ting som dessverre lite tas opp. En annen ting er at den siste halvtimen med dette slaget klarer å endelig stoppe kjeften på flere av de usjarmerende karakterene, og de blir dratt ned til bakken og på føttene.

Plutselig går det opp for en at soldatene skildres som ustabile og kanskje også sosiopatiske. Dette var ikke noe krigsforherligende actionepos likevel gitt, med kjente skuespillere  i sentrum. Det hele skulle bli en antikrigsfilm.

At så mange av disse soldatene ble dekorert med hedersmedaljer i ettertid, speiler også mye av meningsløsheten rundt krig og denne hendelsen spesifikk – de hadde aldri fått og ”trengt” disse medaljene, hadde ikke deres egne overordnede stasjonert dem ut dit på dette meningsløse stedet. The irony.

The Outpost forblir altså lenge en klisjéopplevelse hvor engasjement og empati for karakterene uteblir. Innen rulleteksten er over er den likevel blitt en antikrigsfilm som setter fingeren på det viktige - den totale meningsløsheten med krig, skadene, omfanget og at det er de samme mennene som tar skade i krig som også starter den, både direkte og indirekte. Den klarer til og med å vise at "egenskaper" som mot og helteoppførsel i bunn og grunn like ofte også er pur egoisme og narsissistisk oppførsel fra mennesker som sliter fra før av, enten det er grunnet oppvekstmiljø, fraværende eller voldelige foreldre, alkoholisme eller mentale utfordringer. At det ofte er slike som forsvarer oss i krig er totalt underkommunisert generelt innen klassisk underholdningsfilm, så at filmen vektlegger dette, er beundringsverdig. The Outpost er med andre ord ikke den kule krigsactionfilmen mange vil forville seg til å tro og håpe, dessverre, eller, får man kanskje heller si – heldigvis.