---

Ingress:

Forhistorien til den langt mer kjente filmen med samme navn Ju-On (2002), senere også kjent som amerikansk remake i The Grudge (2004), forsøker å gi oss innblikk i hva som skjedde og rørte seg i dette skumle og besatte huset. Vi møter en rekker forskjellige mennesker som på ulike vis har eller får en relasjon til et mystisk hus i et tettbebygd strøk i Tokyo. Alle blir de berørte på et vis, enten det er snakk om skrekkelige subjektive opplevelser, eller at det til og med ender med døden!

Anmeldelse:

Det kan dog kanskje være lurt å innstile seg bittelitt på at man vil få presentert noe litt annet enn man kanskje tror, særlig basert på de kjente overnevnte filmene. Skaperne av serien og Netflix sin første originale japanske skrekkproduksjon, er nemlig ikke nødvendigvis bare ute etter å skremme deg...

Mye ligger i den narrative strukturen og utfoldelsen av historien. Her hoppes det både tydelig og langt oftere enda utydeligere i tid og rom, noe som gjør episodene og slitet med å holde styr på karakterene, enda vanskeligere enn det er behagelig. Innen de 6 korte episodene er over, forstår man heldigvis langt mer, men underveis er dette gjenstand for både frustrasjon og forvirring, på godt og vondt.

Dessverre blir også denne særegne stilen med på å bryte kjente effektive filmatiske grep og forventninger, og når de fleste skumle scenene stort sett heller ikke er skumle i det hele tatt, ja da begynner man å lure på hva i alle dager man har tenkt med denne serien.

Men fortvil ikke. Det kommer også gode ting utav denne spesielle miniserien. Den føles som sagt særegen og spesiell, noe som for mange er et kvalitetskriterium i seg selv. Ingenting hadde vel vært mer kjedelig enn å fått en klisjéfylt serie med forutsigbare og gjentagende jump-scares? Nivået av virkelig groteske enkeltscener er også skrudd opp og kan dermed forsvare både aldersgrensen og følelsen av at skaperne har aktet å lage en voksen og grotesk versjon. Bra!

Vi får til slutt dog ikke nødvendigvis svar på alt, og mye av handlingen skildrer menneskelig psykologi, traumer og ettervirkninger som i stor grad visker ut skillet mellom hva som er ”ekte”, eller hva som bare oppleves i hodet til karakterene. Disse metaforene for menneskenes vanskelige liv og opplevelser, gjør serien litt vanskelig, tung og, igjen, ikke nødvendigvis så voldsomt skummel som den derimot blir masete og gnålete i flere av folkenes personlige tragedier.

Slike ting får oss til å føle at serieskaperne kanskje ikke helt nødvendigvis har taket på skrekkgenren, men mer er hyret inn for å lage noe særegent og litt pretensiøst for ”kvalitetens” skyld. Hvorvidt dette appellerer til deg, blir derfor vanskelig å si.

Når så ting likevel sys bedre sammen og faller mer på plass i siste episode, vokser respekten og forståelsen for serien markant, og man skjønner at serieskaperne aldri hadde til hensikt å lage noe kjipt enkelt, men heller gjøre sin egen vri på måten man skildrer spøkelseshistorier på. Underveis får vi også noen herlig særegne skrekkscener som kan minne litt om alt fra Lars von Trier til Peter Jackson og David Lynch, men også selvsagt japansk skrekktradisjon. Ju-On: Origins er et finfint tilskudd til denne skrekktradisjonen og akter å sparke litt ny energi inn i en type skildring som alt for ofte henfaller til ’sett det før’-grep. Forhåpentligvis kommer det mer, og da må man gjerne også skru opp spennings- og creepy-nivået ytterligere!

(Ju-On: Origins kan streames på Netflix)