Syv prinser har blitt forvandlet til grønne dverger og trolldommen kan bare opphøre om de kysser den vakreste jenta i kongeriket.

Med denne setningen forsøker denne koreanske animasjonen å selge inn en historie som tenderer til å være både skremmende naiv, flau og så til de grader i utakt med tiden vi lever i, at man nærmest blir sittende og måpe.

Ikke at Prinsesse i røde sko forsøker dog. Som en omskrivning av eventyret om Snøhvit og de syv dverger, samt innbakt også andre kjente historier, prøver filmen på et særs klønete vis å fortelle barn og unge verden over at man er god nok slik man er - tynn, slank, lekker og smekker, eller om man er blautfeit, rødhåret, er dverg og grønn i huden.

Regissør og langfilmdebutant Sung-ho Hong gjør altså en twist på det kjente eventyret, med humoristiske innslag rundt alt i fra kjente Disney-prinsesser, genretroper, kjønns- og stereotypigrep. Det hele er konstruert som en snodig blanding av annerledesheten til Shrek, med Disney/Pixar-aktig animasjon og med et tiltenkt mildt moralsk landskap.

I denne historien er altså Snøhvit en overvektig søt ung dame som er på let etter den forsvunnede faren sin, selveste kongen. Hennes onde stemor har imidlertid forvandlet kongen, syv slanke og lekre prinser, samt et knippe andre karakterer til grønne små søte dverger eller monstre. Snøhvit selv kommer over et par røde magiske sko som forvandler henne til landets slankeste og vakreste jente. Den onde stemoren vil også ha tak i skoene, for tanken på evig ung skjønnhet synes å ha besatt henne.

Sammen med dvergene går så Snøhvit igjennom masse umotivert bråk og gnål, actionscener som kun skjer for underholdningens skyld, samt enkelte innslag av småhumoristiske replikker. Noen av dvergene er sykelig opptatt av Snøhvits skjønnhet, de påpeker flere ganger at ingen liker dverger og tykke gutter, og underveis oppdager Snøhvit hvor mye godhet, hjelp og gratis man får i livet om man er pen, slank og, underforstått, sexy. Dette er unektelig en forferdelig klønete og tungvint vei å gå, bare for å kunne ende opp med å fortelle en tiltenkt god moral til slutt.

Ikke en film for små barn dette, med andre ord. Prinsesse i røde sko er nemlig tidvis så til de grader på villspor at man som voksen sitter og rister oppgitt på hodet, tankefull rundt hvordan i alle dager dette kunne ende opp på verdens kinoer. Filmen premierte helt tilbake i 2017 under filmfestivalen i Cannes, til øredøvende kritikker og harde reaksjoner. Chloë Grace Moretz, som lånte ut stemmen sin til originaldubbingen på amerikansk, har også tatt avstand fra filmen i ettertid.

Historien og den narrative fremgangen er, foruten det umotiverte actionhysteriet, preget av kjønns- og øvrige nasjonalitetsstereotypier som selv Disney de siste ti årene har forsøkt tappert å kvitte seg med. Av én eller annen grunn tror man med denne filmen at det er dette små barn vil ha – en historie som handler om utseende, kroppsvekt, klein personlighetsfokus og egosentrisk selvopptatthet.

Det hjelper derfor lite at man til slutt slenger på den særs forutsigbare sluttmoralen om at ”du er fin nok som du er”, så lenge barna i cirka 80 av 90 minutter belæres om at livet nemlig ikke alltid nødvendigvis er så enkelt, og at om man er slank og lekker, ja så får man gjerne i pose og sekk.

Prinsesse i røde sko er dessverre dermed et sørgelig eksempel på at alle gode hensikter og intensjoner, inkludert politisk korrekthet i tid og strømninger, kan slå helt feil ut så lenge man taler med flerfoldige ganger kløyvd tunge. Her få vi også små innslag av kleine sangnumre som ikke en gang forsøker å være i nærheten av like fengende som i Frost-land. Det er derfor med tungt hjerte, og dette er særs sjelden at man gjør, fraråder barnefamilier å se denne filmen på kino. Nå har barn et alt for smalt kinotilbud fra før av, men når kvaliteten er såpass begredelig vil undertegnede heller anbefale å se den siste Knerten-filmen, om igjen. Hvor er Disney/Pixar når man trenger dem som mest? Åja, stemmer, de slipper heller filmene sine på Disney+ for tiden. Sørgelig.