Det er samme regissør og manusforfattere som står bak denne oppfølgeren til den heftige og ville Train to Busan fra 2016. Det har gått 4 år etter zombie-utbruddet som nå har ødelagt den koreanske halvøya. En soldat lyktes imidlertid å flykte ut av landet og får et hemmelig oppdrag om å returnere for å finne et stort bortkomment pengebeløp. Når han og hans team møter på andre overlevende, begynner den siste kampen om å flykte levende fra den zombie-befengte halvøy.

En skulle kanskje tro at en film om et gedigent zombie-utbrudd skulle kunne gjøre seg i disse covid-19 tider, gitt. Dessverre er det litt slik at Peninsula virker å komme også fire år for sent som oppfølgerfilm. Den filmatiske zombie-bølgen er vel litt over nå, eller? Nå er det korona og andre smittesykdommer som gjelder!

Regissør Yeon Sang-ho følger en liten gjeng bestående av en soldat som allierer seg med en familie bestående av en mor og hennes to døtre, samt en bestefar, en gjeng som etter hvert må hanskes med banditter og nokså stereotypiske skurker som oppleves like overflatiske og enkle som alle zombiene.

Historien er egentlig ikke noe annet enn et evig masete gnål av bilkjøring, jakting etter hverandre, lattervekkende dårlig engelsk fra flere karakterer (hvorfor skal de på død og liv snakke engelsk?!), haugevis av zombier i gatene, og atter mer bilkjøring og biljakter.

Rent visuelt føles hele filmen som en graut av mørke scener lagt til byruiner, hvor verken strøm eller særlig annet lys eksisterer lenger. Her kjøres det altså så mye bil at hele filmen rett og slett mer føles som en krysning av Mad Max-filmene og Fast&Furious-serien. Langt i fra disse filmenes kvalitet selvsagt, klarer Peninsula egentlig ikke å imponere stort annet enn med en del kule oversiktsscenarioer fra gedigne ødelagte byer. Selv dette går etter hvert på tomgang med de evinnelige bilkjøringsscenene, men elsker du å se haugevis med zombier bli kjørt ned og over, ja så kan du da alltids få noe utav denne filmen.

Man klarer heller ikke knytte seg særlig til denne familien og karakterene. Mot slutten pensles det på voldsom strykermusikk og lattervekkende svulstige gråtescener, men uten særlig effekt. Vi rekker ikke å bli kjent med dem, og det brukes ikke tid på en historie som engasjerer noe utover enkel action og gjentakende zombie-angrep, også disse langt i fra skumle.

Peninsula er dessverre derfor en film som virker som et hastverksarbeid med både for enkel historie, karakterer og en flau bismak i sitt forsøk på å være ”amerikansk”, noe som gir filmen en ufrivillig komikk som virkelig ikke hjelper den noe. Det hele er dessuten bare mørkt, grått, dystert, uten noe form for glede, humør, smil eller lyspunkt. Ikke akkurat det vi trenger nå for tia, si.