Siden Maxime skal flytte til Australia, går de siste ukene hjemme i Canada med til å ta farvel med venner og familie. Kvalitetstid med kompisgjengen, opprivende krangler med sin ustabile mor, samt en uventet opplevelse med bestekameraten Matthias, får ham imidlertid til å sette spørsmål ved enkelte ting i livet.

Regissør Xavier Dolan har igjen satt seg selv i hovedrollen i sin egen film. Det samme gjorde han også i sitt smått mystiske drama Tom at the Farm (2013). Rollen som Matthias innebærer også delvis utforsking og oppdagelse av egen seksualitet, følelser og koblinger til nære folk. Men der mange liknende tematiske filmer ofte er ganske tydelige på hvor de vil hen, og etter hvert også viser, ja der blir Matthias & Maxime en litt annerledes opplevelse.

Narrativet og tempoet er ikke like tydelig og forutsigbar i sin utvikling, noe som gjør at man delvis blir mer usikker på både videre handling og til slutt utfallet for Matthias og Maxime. For noen vil denne langsomme og i stor grad nesten underfortellende og beskjedne stilen bli for treige og utydelige saker. For andre kan det motsatt derfor bli hakket mer spennende og gi følelsen av noe ”nytt”.

Opplevelsen av realisme er eksempelvis veldig sterk i filmen, grunnet et lite forutsigbart manus og utvikling i scenene. Dette speiler usikkerheten i oss nølende mennesker veldig troverdig og godt. Dialogen er liksom ikke skrevet for å drive narrativet fremover hele tiden, men mer slik virkelige sammenkomster mellom venner kan fortone seg.

Dette er derfor en film man liksom ikke føler man har sett hundre ganger før. Det er ikke nødvendigvis bare Matthias og Maximes seksuelle tiltrekning som er hovedgreia her, men også spørsmål om to menn kan ha et så sterkt vennskaplig forhold at de nærmest går i oppløsning om de skal skilles og brytes fra hverandre. Er dette bare vennskapsfølelser, eller er tiltrekningen også noe mer?

Samtidig som Matthias & Maxime slik byr på et litt annerledes utforskningsportrett, blir den også ikke helt der oppe i hva emosjonell og medrivende styrke angår. Dette er ikke helt som en romantiserende Call Me by Your Name eller en like tårevåt Brokeback Mountain, men mer som en litt mer realistisk hverdagsskildring, tatt ned til bakkenivå, både i filmatisk og tematisk stil. Mye smart bys det på i fra manusets side, og skuespill er finfint troverdig. Pluss også for kult og variert musikkspor som speiler følelser og stemninger godt. Den kanskje største innvendingen må være at regissør Dolan fint kunne kjørt på litt mer her og der, uten å tråkke klisjeer, og slik gjort filmen sin hakket mer underholdende. Men altså... liker du et stødig drama med finfine stemninger innimellom, så se for all del denne.