Godt voksne Nina og Madeleine er naboer, men også lidenskapelige kjærester. Mens Nina alltid har levd alene, har Madeleine to barn og barnebarn, samt en avdød ektemann. Nå kan de to imidlertid endelig leve livet sitt til fulle, om bare Madeleine tør å fortelle familien sin om Nina...

Sånn sett er de litt ulike, disse to kvinnene. Madeleine har nemlig vanskelig med å komme ut av skapet overfor sin sønn og datter, mens Nina forsøker å pushe henne, slik at de endelig kan flytte sammen til Roma. Regissør Filippo Meneghetti har med Oss to tegnet et pent portrett av vanskeligheten med å være seg selv, til og med om man er litt opp i årene.

Skuespiller Barbara Sukowa og Martine Chevallier, begge to kjente skuespillere fra henholdsvis Tyskland og Frankrike, spiller meget bra og overbevisende i sine roller. Samspillet er solid, og med kun blikk, bevegelser og stemmebruk sies minst like mye som noe annet mellom disse to kvinnene.

Regissør Meneghetti har imidlertid ikke valgt minste motstands vei for kvinnene i sitt manus og narrative utfoldelse av historien. Ting går nemlig ikke akkurat på skinner for de to turtelduene, og deres kamp for å få hverandre og samtidig aksept for hvem de er, møter på mye motstand.

Når Madeleine i tillegg blir hemmet etter et drypp, mister taleevnen og motorikken, blir det mye opp til Nina å styre deres skjebne og utfall. Underveis sitter man og vipper mellom å nikke anerkjennende og forståelig til filmen, samtidig som det enkelte steder føles en anelse tungrodd, gammeldags og bittelitt overdrevet håpløst til tider.

Stor kreditt og ros til en film som uansett skildrer noe man sjeldent fremdeles ser lite på film – to voksne kvinners kjærlighet til hverandre. Til også å være debutregi, imponerer filmen enda mer. Med små, fine særegenheter i regien bruker Meneghetti lyd, musikk og kameraføringer for å tilføre stofflighet i sin portrettering av Nina og Madeleine. Ser vi bort i fra en fraværende spenningsmusikk, kan det dog flere steder nesten se mer ut som han forsøker å lage en thriller, for med enkelte bildeutsnitt, svakt kjørende kamerabevegelser og med små spenningsscener, virker han mer opptatt av å lage spenning rundt om Madeleines legning blir avslørt, mer enn å dykke dypere, eller bredere inn i damenes liv.

Sånn sett virker filmen også litt ”billig” og ”barnslig”, som om avsløringen av legning skulle være jordens undergang, noe det nok ikke ville blitt selv for disse to damene, får man håpe og tro. Fokuset på langt mer interessante sider og dynamikk innenfor familien kunne slikt løftet historien opp et lite hakk, isteden for at filmen altså bruker så mye tid på å holde Madeleine skjult for omgivelsene. Historien om Oss to er dog et vakkert, pent og rolig studie av noe beundringsverdig og som selvsagt burde åpenbart seg langt oftere på film. Med denne filmen får også slike mennesker endelig en stemme og en historie.