Historien om David Copperfields liv og oppvekst er spekket med vennlighet, ondskap, fattigdom og rikdom. Den godhjerta David møter på sin vei en rekke bemerkelsesverdige karakterer i det viktorianske England, og når han etter hvert finner ut at han vil bli forfatter, ja så tar han likesågodt utgangspunkt i sitt eget liv.

Charles Dickens historie om Copperfield er her filmatisert mer fargerikt, morsomt og sprekt enn kanskje noen gang tidligere. Regissør Armando Iannucci står bak blant annet suksesserien Veep og den briljante historiske satiren The Death of Stalin fra 2017.

Kanskje er fremdeles Iannuccis humorbruk noe ikke alle vil klare å trykke til sitt bryst, for denne føles både påtvunget og overtydelig over hele linja. Liker du imidlertid en slik Monty Pythonsk harselering med både tid, sted og karakterer, ja så kan dette fort være en stor godbit for deg.

Foran kamera står en haug med kjente fjes, som Dev Patel i tittelrollen, Peter Capaldi, Hugh Laurie, Ben Whishaw, Gwendoline Christie, Paul Whitehouse og ikke minst Tilda Swinton. Sistnevnte stjeler (igjen) showet som den særdeles eksentriske tanten til David, en type karakter Swinton etter hvert har gjort til sitt varemerke, blant annet igjennom Wes Andersons filmer.

Og nettopp denne regissøren er det man ofte tenker på underveis i denne filmen, for både visuell og fortellermessig stil kan på mange måter minne om Andersons, men uten at det føles som kopiering heller. Det er en litt merkelig narrativ fremdrift og tempo her som gjør den litt rar og, ja... rett og slett underholdende på en uforutsigbar måte. Man vet aldri hva karakterene vil finne på, og si, rundt neste sving.

En annen nylig film det er naturlig å sammenlikne denne om Copperfield med, er Emma som gikk på kino tidligere i år. Humoren, den lettbeinte og satiriske behandlingen av tid, sted og karakterer skaper en film som gjør Charles Dickens forholdsvis tunge materiale langt lettere tilgjengelig, folkelig og spiselig. Denne kombinasjonen som regissør Iannucci her gjør, føles i stor grad genial, og vitner om en regissør som akter og makter å sprite opp selv eldgammelt litterært materiale av en klassiker. Fortellerstilen er kanskje mer farseaktig enn direkte lavmælt og nedpå, men poengene i ”farsen” er ofte likevel av flere lag, noe som hever kvaliteten opp. Sånn sett blir filmen også et ypperlig eksempel på at en god historie aldri kan fortelles mange nok ganger, men også at det fint kan hjelpe å gjøre det på en ny, sprudlende og friskt underholdende måte.