Etter at moren til Ida dør i en bilulykke, blir den 17 år gamle jenta omplassert til sin tante Bodil og hennes voksne fettere. De bor alle i en liten by i Danmark, og litt etter litt oppdager Ida at familien skjuler en lyssky kriminell virksomhet som skal gi henne svar på hvorfor moren hennes en gang flyktet fra dem.

Skillet mellom vold og manipulasjon, og kjærlighet og omsorg er hovedtematikk i denne danske dramathrilleren med Sidse Babett Knudsen (Westworld, Borgen) i rollen som familieoverhodet Bodil. Hun styrer sin familie med hard hånd, men viser også ømhet overfor barna sine, og nå også Ida. Problemet for Ida er bare at utnyttelse og hersketeknikker fort tar over det hun trodde var vennlighet og omsorg.

Regissør Jeanette Nordahl debuterer bak kamera med en film som har gode karakterer, godt skuespill og mange interessante tematiske linjer som tas opp. Noe av problemet med filmen er dens langsomme tempo og at man føler man har sett det aller meste før, gjerne i bedre filmer. Det er også litt vanskelig å skjønne seg på motivasjonen for å fortelle om eksempelvis omsorgssvikt, opp i mot en kriminell familie. Kombinasjonen virker flere steder kunstig og merkelig, selv om man også kan forstå at særlig Bodil er en kynisk karakter som utnytter på sin vei mot selvbeskyttelse.

Bortsett fra Ida i sentrum, for øvrig veldig troverdig og realistisk spilt av debutant Sandra Guldberg Kampp, er øvrige karakterer bare usjarmerende. Vi får problemer med å både bry oss om dem, samt engasjeres i deres patetiske liv. Det eneste ankeret blir slik Ida, men selv hun føles noe tafatt mye grunnet det nevnte treige tempoet som ikke føles å gagne eller tjene handlingen og karakterene.

Kamera er for øvrig veldig opptatt av sakte nærbilder av ansiktet til Ida, og de andres, som at vi skal skjønne hva disse tenker og føler. Man trenger derimot ikke slike overtydeligheter for å sette seg inn i følelseslivet deres, og det hele føles som en litt typisk filmatisk ”nybegynnerfeil” i så måte. Og selv om det kommer et heftig vendepunkt i slutten, sitter man mest igjen og bare blir glad, på en ondskapsfull måte. Men var dette tiltenkt fra regissør Nordahl, mon tro?

Blodsbånd blir slik en helt grei dramathriller om en families samhold, nedgang og motgang, drevet av en dominant mor som gjør alt for at familien skal holdes sammen, men som likevel destruktivt rakner og spiser seg selv innenifra. Tematikken med at blod er tykkere enn vann, misbruk og kontroll, er god og tydelig nok, med gode skuespillere som skaper en helt grei opplevelse. Filmen vandrer dog litt flatt rundt i klisjéland av filmatiske kriminelle familier, og hvor den forøvrig er uten de helt store høydene.