Året er 1981 og Diana Spencer og Prins Charles gifter seg i London. Samtidig foregår også et lite bryllup i kantina til Borregaard Industrier. Liv og Terje gifter seg nemlig også, og med er deres nyfødte datter Diana ved sin side. Liv og Terjes heisatur av et ekteskap skal forme, påvirke og styre Diana videre i livet, helt opp til sitt eget bryllup, 40 år senere.

Regissør Charlotte Blom regidebuterer med denne tidvis finfine romantiske komedien hvor tidsepoker, gjenkjennbart familieliv og kjærligheten står svært sentralt. I hovedrollene som Liv og Terje står Marie Blokhus og Pål Sverre Hagen, et par som ikke er verdens beste foreldre, tar seg gjerne en høylydt fest, samt krangler så busta fyker, helst foran sine egne barn.

Dianas bryllup er delvis komedie, delvis litt mer seriøs og hjertesukkende oppvekstskildring, hvor Diana titt og ofte står på sidelinja og observerer sine håpløse foreldre. Men selv om de ofte krangler og bråker, ja så elsker de hverandre i det minste. Akkurat det samme kan ikke sies om deres nabopar, spilt av Jannike Kruse og Olav Waastad. De er nærmest rake motsetningen, og sammen danner disse fire to umake par av noen naboer.

Og det er nettopp her i dette naboskapet at filmens i stor grad både humor, viltre situasjoner og moro oppstår. Det vil si... humor er en vanskelig ting, noe Dianas bryllup også blir et ypperlig eksempel på. Humorpoeng er nå én ting. Timing, slagkraft og eventuelle underliggende dypere humor i manus og enkeltscener, er en annen ting. Her treffer filmen svært varierende, og blir slik en litt rar type komedie hvor man ikke alltid, av diverse årsaker, klarer å le med av det som skjer.

Det som imidlertid er blant filmens sterkeste kort, er dens morsomme bruk av tidskoloritt, 80- og 90-tallsgjensyn innen både klær, leketøy, tv- og radioprogram. Siden filmen tydeligvis sikter seg inn på et voksent publikum, vil det dermed være mye morsomt og mer eller mindre hjertelig gjensyn å se her.

Et herlig fargerikt og friskt lydspor og musikk beriker også filmen som tidsportrett med sine stemninger og minneoppfriskende sanger som mange har et forhold til. Charlotte Blom og co skal derfor ha stor ros for herlig tidskoloritt og scenografi, ja ofte helt ned til detaljer som små leketøy og radioprogram som bare høres i bakgrunnen.

På den annen side tar det tid før karakterene setter seg skikkelig. Her er også tidvis overskuespill og overdrivelser som man ikke helt klarer å verken le av, eller med, og spesielt Kruse og Hagen sine karakterer er svært karikerte og nærmest like overflatisk enkle som de største tidsepokeklisjéene fra 80- og 90-tallet. Hagens Terje-karakter skal jo selvsagt også være irriterende, men når det altså er på en slik repeterende måte, blir han mer slitsom enn morsom og givende som hovedkarakter.

Når mer alvor setter inn, som fokus på unge Diana og hennes tidvis frustrerende og vonde barndom, ja da føles filmen i hvert fall å ha litt mer kjøtt på beina. I all enkelheten rundt dette naboparet, er det også morsomt hvordan disse stereotypiene i det minste klart og tydelig viser oss hvordan særlig eldre generasjoner var ”flinkere” til å holde ut sammen, selv med stor motstand innad i forholdet. Hvorvidt dette dog er det beste for begge parter er et helt annet spørsmål som filmen også til slutt tar et lite oppgjør med. Dianas bryllup er en film som er forholdsvis lettbeint, ikke helt vet om den skal være feelgood-komedie eller oppvekstdrama, samt hvor stil og form ikke alltid er like effektiv, men som også har gode kvaliteter hvor karakterer og tematikk går seg bedre til etter hvert utover i filmen.