---

Terningkast:


Ingress:

I tunnelen går livet sin vante gang for Knutsen, Ludvigsen og Grevlingen. Dagene fylles med gladnaiv sang, syltetøy og vennskapelig småkjekling, men når de plutselig får besøk fra myndighetene, blir de truet til å forlate tunnelen for godt. Tospannet søker dermed hjelp i Knutsens bestefar – den legendariske sjørøveren Kaptein Knutsen!

Anmeldelse:

Det har allerede gått fem år siden den friske og freidige førstefilmen om de animerte trønderske trubadurene. Igjen står Øystein Dolmen for manus, og igjen bekles stemmene av navn som John Brungot (Knutsen), Hermann Sabado (Ludvigsen), samt et knippe kjente andre navn som Per Inge Torkelsen, Anne Grete Preus og Hasse Hope.

Og igjen blir vi tatt med på en fargesprakende og tidvis riktig så hallusinerende og surrealistisk ferd som byr på både sang, dans, enkeltscener og handling som fort kan mistenkes for å ha blitt skrevet, laget og produsert i en eller annen form for rus. Hva akkurat dette rusmiddelet består i skal ikke undertegnede spekulere i, annet enn at det trolig bare er rusen av livet, fantasien og den herlig særegne stilen som nettopp Dolmen og Lorentzen sto for med Knutsen og Ludvigsen.

Sånn sett føles filmen å både speile duoens arv og ablegøyer, men også nåtidig animasjonsteknikk, lydbilde og en form for deilig uhøytidelig og upolitisk korrekthet som føles å passe vår tid og dager veldig godt! Her er nemlig ikke bare glatt, forutsigbar og barnevennlig animasjon, men mer galskap, sprudlende merkelige scener og en påfølgende langt mer uforutsigbar film.

Det lekes med alt fra dataspillestetikk, til nærmest umotiverte og rare digresjoner innimellom, men til stadig morsomme resultater og utslag. Det nærmeste undertegnede kommer i liknende stil og sammenligning, må være de to danske Terkel- filmene, selv om disse to norske filmene riktig nok ikke er fullt så vulgære.

Ikke alt funker dog. Enkelte replikker skjemmes av å føles veldig gammeldagse og gammelmodig utdaterte, mens andre igjen er herlig småfrekke, gjerne med banneord og et krydret språk som tilfører denne ”voksne” ekstra gnisten til filmen.

Spesielt herlig er Per Inge Torkelsens crispy stemme og rogalandsdialekt i den herlige kaptein Knutsen og med et manus som røsker litt opp i trønderduoens tidvis noe gamle humorstil. Animasjonsteknisk er det svært mye pent her, med dybde, lys og fargebruk som kan gi oss både søtsmak i munnen og småepileptiske anfall, på en god måte dog. Litt hakkete er det imidlertid i klipp og noen overganger, noe som gir et ørlite amatørpreg innimellom all herligheten.

Knutsen og Ludvigsen 2 - Det store dyret er dog fremdeles en deilig og særegen opplevelse som klarer å treffe både unge og gamle med sin unike stil, sanger, humor og karakterer, en type film som særlig gjør seg godt sett opp i mot langt flatere og kleint forutsigbare barneanimasjoner. Den gjør seg veldig godt i våre hårsåre, fisefine og lett krenkede tider der den tilbyr noe befriende rart og merkelig. Filmen frister dermed også umiddelbart både til gjensyn og til håp om at det skal komme enda en film. Dette siste er en aldri så liten sjeldenhet i våre dager.