Andrei er politietterforsker og verdens verste far. Han må samle sammen sin familie og en arbeidskollega når en riktig så kinkig situasjon oppstår i hjemmet hans. Til slutt står hans irriterende og pengegriske datter, en hevnlysten ung kjeltring, hans kone og kollegaen hans ansikt til ansikt med ham. Og blodet vil flyte!

Denne særs ultravoldelige mørke komedien av russiske Kirill Sokolov vil tilfredsstille dem av dere som liker voldelige hevneposer, typisk i gaten Quentin Tarantinos filmer. Sokolov er utvilsomt inspirert av sin amerikanske regissørkollega, og i alt fra kamerainnstillinger, klipperytme, fast- og slowmotiongrep kjører Sokolov en særegen visuell stil som gjør denne blodige historien ekstra underholdende.

I lengden og mengden kan det kanskje bli i noe repeterende laget, særlig i gjenbruk av hovedmusikktemaet og i måten bildene plutselig stopper opp på, for å understreke et (oftest humoristisk) poeng. Noen scener krysser dessuten også tyngdekraften og realismegrensen i hva skuddvekslinger og fysisk vold kan få til med en menneskekropp. På den annen side – et klassisk filmatisk grep for å sprite opp galskapen enda mer dette selvsagt.

Selv om man har sett mange liknende handlinger og typer av actionthrillere opp igjennom årene, er denne russiske varianten faktisk ekstremt blodig og voldelig. Blodsprut-avdelingen bak kamera har virkelig fått kjørt blodpumpene under denne produksjonen, og torturscener er det også mer enn nok av. Heldigvis er mye av det gjort med en form for sort humor som gjør at man ofte trekker på smilebåndet og ler med, samtidig som man vemmes.

Why don’t you just die! leker seg for øvrig med mennesketyper, stereotypier, klassiske og mindre klassiske misforståelser som fort kan provosere noe voldsomt for enkelte seere. Samtidig er den en slik deilig hevnfilm hvor (kanskje?) de stygge får som fortjent, iblandet en god dæsj av livets mange hysteriske karmaironier.

Hvorvidt regissør Sokolov har puttet inn russisk samtidskritikk inni all volden og humoren vites ikke, men det skal man absolutt ikke se bort i fra. Samtidig føles filmen å mangle noe fintilpasset i flere ledd. Den føles litt utdatert i all sin overdrivelse, som noe man har sett flere ganger før og at man liksom kan se at førstegangsregissør Sokolov underveis forsøker å finne sin egen stil. Why don’t you just die! har derfor et lite snev av å kunne være laget på sent 90-tall over seg, uten at dette på noen måte bør skremme deg i fra å ville se denne om det øvrige appellerer til deg!