I det sørlige England under den 2. verdenskrig bor forfatteren Alice alene ute ved klippene og havet. Hun er tilbaketrukket og selvstendig, men en dag dukker den unge livlige gutten Frank opp og tilfører kaos og nye impulser i livet hennes. Gutten er evakuert fra London og trenger en fosterforelder, og litt etter litt vekkes Alice dypt begravde følelser fra fortiden igjennom hennes og Franks voksende vennskap.

Regissør Jessica Swale langfilmdebuterer med denne både emosjonelt utspekulerte sviska, som utvilsomt også har mye viktig og relaterbart på hjertet. Tematikken rundt legning, fosterforeldre, krig og kjærlighet er noe filmen formidler med hjerte og smerte, selv om det altså gjøres overtydelig og overforenklet.

Gemma Arterton spiller Alice, en kvinne som måtte se sin store kjærlighet slippe igjennom fingrene sine for en del år tilbake. Når vi møter henne blir hun altså plutselig fostermamma, selv om hun i utgangspunktet bare vil bo, leve og jobbe alene. Den sjarmerende og nysgjerrige Frank vekker imidlertid ting i henne som de to jevnbyrdes skal vise seg å ha godt av, og etter hvert skjer det en vending i historien som kan frembringe både småkvalme og hjertesukkende gledesgisp hos publikum, alt ettersom hvordan man ser det.

Summerland er en nokså ufarlig og enkel, tidvis overdrevet og typete, men også pen og hjertegod feelgood som verken finner opp dramaturgi, tematikk eller den gode filmfortellingen på nytt. Den tematiserer på den ene siden viktige ting som gjorde livet tungt for mange den gangen, mens den samtidig romantiserer med tidskoloritt og nostalgi. En litt schizofren tilnærming i så måte. Det er likevel umulig ikke å bli sjarmert, særlig av unge Lucas Bond som Frank, og av viktige tematiske tråder som blant annet skildrer læringsprosesser, både hos uvitende uerfarne barn og godt voksne. Enkelte hendelser dras voldsomt ut i tid og dramaturgi, men faller fint på plass mot slutten. Liker du derfor en sjarmerende erkebritisk feelgood-sviske, ja så er Summerland et sikkert stikk.