Maggie er personlig assistent for superstjernen Grace Davis. Innimellom driver hun og forsøker å få realisert sin store drøm om å selv bli musikkprodusent. Når hun så møter den unge og lovende sangeren David, blir hun revet mellom denne drømmen og ønsket om å fortsette jobben for stjernen Davis.

Regissør Nisha Ganatra har jobbet mye med tv-serier og fargerike konstellasjoner som Transparent, You Me Her og fjorårets film Late Night. Til forskjell fra sistnevnte film, er de gode satiriske grepene, humoren i de smarte og uventede poengene stort sett dessverre fraværende i The High Note.

Filmen bærer mer preg av å være dempet, nedpå og harmonisk safe i alt hva den foretar seg. Det går forholdsvis treigt fremover, følger klassiske narrative linjer som blir forutsigbare, og har slike småkleine musikalske scener hvor sangere (skuespillere) lirer av seg liksomkul musikk. Her er riktignok også ørlite innbakt kritikk til overprodusert musikk, bransjeetikk og moral, samt litt feministisk kjønnskamp og søsterskap innimellom, men langt i fra såpass treffende og reflektert som i Ganatras Late Night.

I hovedrollen som Maggie står Dakota Johnson, en filmpotet som kan, og er, brukt til mye. Hun har en behagelig fremtoning, er sjarmerende og likandes, men kan også fort bli veldig grå og kjedelig, spesielt i en film som dette. Rollen føles som plankekjøring for henne, mens de andre hovedkarakterene spilt av Kelvin Harrison Jr., Bill Pullman, Tracee Ellis Ross og Ice Cube heller ikke får all verdens å jobbe med.

The High Note er fint produsert og ser veldig bra ut. Den har nok også sikkert sin kvalitet som enkel og behagelig liten feelgoodfilm, men utover dette blir den med sine lange 110 minutter fort kjedelig i lengden og uten synlige ambisjoner utover å behage. Ikke helt i tråd med filmens budskap, musikkindustrien eller virkeligheten, med andre ord.