---

Ingress:

En ung gutt med navn Joska blir sendt ut på landsbygda av sine foreldre for å bo hos bestemoren sin. Rundt ham herjer den andre verdenskrig, og i et ikke navngitt sted i Øst-Europa, må Joska etter hvert klare seg helt alene da bestemoren dør. På sin ferd igjennom landskapet møter han på enkeltpersoner, familier eller grupperinger som i varierende grad ”tar seg av” ham. Joska ferdes nemlig i en verden styrt av hat, frykt og vold, og hvor hverdagen er en stadig kamp for å overleve i et hensynsløst samfunn.

Anmeldelse:

Og når man nesten trodde man hadde sett alt av fæl film i livet, så kommer The Painted Bird. Den tsjekkiske regissøren Václav Marhoul premierte med filmen under fjorårets filmfestival i Venezia og vakte umiddelbar oppsikt. Kanskje ikke så rart, for The Painted Bird er såpass kontroversiell at man garantert aldri har sett makan til film.

Dette er en historie om Holocaust, basert på boka med samme navn av Jerzy Kosinski fra 1965. Vi følger handlingen igjennom øynene og kampene til lille Joska som går igjennom grusomme opplevelser, nærmest hvor hen han beveger seg igjennom denne enormt krevende lange filmen på 2 timer og 50 minutter.

Filmen er med andre ord noe for de spesielt interesserte, eventuelt for dem av dere som ønsker en opplevelse for livet, noe som fort kan være langt flere riktignok. Vær da kraftig advart om at dette er en særs sterk film som viser behandling av en gutt og mennesker på måter du aldri forhåpentligvis før har sett på film.

Underveis sitter man og lurer på hvordan man i alle dager har jobbet med denne unge skuespilleren, Petr Kotlár, i alt hva han gjennomgår. Det er selvsagt brukt en del stand in-skuespillere, men han må likevel ha vært med på det aller meste vi ser her.

Joska går nemlig igjennom alt i fra fysisk mishandling, via psykisk tortur, til seksuelle overgrep, samt overværer stort sett alt hva et barn helst ikke skal se og oppleve, noen gang.

Det er derfor sikkert unødvendig å si at det skjærer godt i hjertet å se denne herlige lille gutten bli utsatt for alt dette, samtidig som man skjønner at han er et bilde på all jævelskapen jødene og andre opplevde under krigen. Regissør Marhoul har tydeligvis aktet å vise oss mest mulig av hva som kan bli begått overfor et barn eller en folkegruppe, og slik si - ”hvordan ødelegge et ungt menneske mest mulig effektivt”. Underveis sitter man altså og måper, fortviler på vegne av Joska, og spør seg selv: hva er poenget?

Det kan være vanskelig å finne svar på dette, ser man bort i fra mer åpenlagte overnevnte motiver. Joska går nemlig også igjennom ting, hendelser og møter mennesker som tydeligvis ville vært jævlige folk selv uten at krigen var et bakteppe. Hvorfor Marhoul også har tatt med ikkekrigsrelaterte motivasjoner forblir derfor litt uklart. Om det er for å slite ut seeren, på ”samme vis” som lille Joska, ja så klarer i hvert fall filmen dette nokså godt.

Dermed kommer vi også til et ankepunkt med alt dette fæle, nemlig at det ene nærmest slår det andre i hjel, og til slutt sitter man igjen og nesten ikke føler noen ting som helst. Man blir blasert og ikke like lenger påvirket av all grusomheten, noe som virker litt rart. Kanskje er dette også meningen, for Joska blir jo også stadig mer kald, følelsesavstumpet og ødelagt, ettersom tiden går.

Nesten hvert eneste menneske Joska kommer over, er fæle, grusomme, egoistiske og viser kun antipati. Her får vi interessant nok også se noen kjente skuespillere i små roller. Navn som Harvey Keitel, Stellan Skarsgård, Udo Kier og Julian Sands, alle en del av regissør Marhouls visjon om å gjøre denne historien nasjonløs, for slik å treffe flest mulig som har opplevd grusomheter.

Kun et fåtalls mennesker viser litt hjertelag med Joska, noe som gjør at det er litt vanskelig å kjøpe all grusomheten. Det er jo nettopp i krig og elendighet at vi mennesker også viser nestekjærlighet og omsorg, så hvorfor dette er en så liten del av Joskas verden, er vanskelig å skjønne. Et stort fokus på dyrevold er også gjennomgående noe som er provoserende og jævlig i filmen. På den annen side – hvem er det som lider mest under oss mennesker? Jo, nettopp - dyrene.

The Painted Bird er et knallhardt manifest over hva krig og elendighet gjør med oss mennesker. Her legges ingenting imellom, og virkeligheten vises slik den dessverre ofte er på sitt verste. Filmatisk er filmen nydelig med sine sort/hvite monokrome kontrastbilder, tidvis smellvakre utsnitt, landskap og komposisjoner, samt (trolig) tidvis meget godt skjulte effekter som ikke er synlige for øyet. Dette er ikke en film for de sarte, ei heller for dem som ikke klarer å holde ut i nesten tre timer. Flere scener går en skikkelig drøy skrekkfilm en høy gang, men ikke minst er det en uforglemmelig opplevelse å se lille, stakkars Joska få livet sitt ødelagt på denne måten. Hvis du synes filmer som Schindlers Liste og liknende titler er sterk kost, så blir dét lite i forhold til The Painted Bird. Dette får stå som illustrasjon over hvordan denne filmopplevelsen er.