På slutten av 70-tallet startet politimann Bob Leuci og en gruppe etterforskere med å ødelegge New Yorks mest korrupte politienhet. Hendelsene ble starten på en vidstrekkende åpenbaring av hvor korrupt det amerikanske politiet var, samtidig som Leuci selv i all ettertid av sine ekskollegaer og i politiet skulle bli kjent som den største tysterrotta av dem alle.

Norske Mangus Skatvold (Trondheimsreisen) har, sammen med medregissør Greg Mallozzi, laget denne dokumentaren om Leuci som altså ble kjent som tidenes politityster. Samtidig skal han også selv ha begått så mange lovbrudd i sin tid som politi at ekskollegaer ikke nøler med å kalle ham den største skurken av dem alle.

At maktmisbruk, korrupsjon og feil fokus alltid har vært en sentral del av amerikansk politi, er jo ikke noe nytt. Portrettet av Leuci og tidens New York vitner samtidig om at problemene selvsagt finnes den dag i dag, og som en av karakterene i filmen påpeker, kommer disse problemene innad i politiet periodevis tilbake i bølger. Å tyste på andre kollegaers feil, bevisste forbrytelser og liknende, gjelder selvsagt ikke bare innen politi og rettsvesen, men blir desto mer alvorlig når det gjennomsyrer slike lovhevende samfunnsinstanser.

Leuci blir slik en både interessant og fascinerende kar. Han bryter med denne taushetskoden (Blue code of silence), som sier at man ikke skal tyste på egne kollegaer, og fikk slik i gang en stor åpenhet om datidens korrupsjon. At han selv var en stor del av dette frem til han begynte å tyste, tilfører lag, dybde og et fascinerende bilde av hvordan vi mennesker kan være både ”gode” og ”dårlige”, alt ettersom hvordan man ser det.

Skatvolds regi består i stor grad av en nokså klassisk dokumentartilnærming hvor intervjuer og bruk av et rikt bilde- og videoarkiv tilfører historien et godt driv. Det er imidlertid tidvis litt forvirrende å skjønne om man ser på ekte retropptak fra 70-tallet innimellom, eller om det er illustrerende fiksjonsopptak gjort for denne filmen konkret. Dette får oss til å sitte å undres underveis, noe som forstyrrer seeropplevelsen litt.

Som dokumentar er Blue Code of Silence med andre ord ikke overveldende særegen i stil og form, men har til gjengjeld denne nærmest Netflix-aktige tilnærmingen til sitt materiale som uansett gjør den fornøyelig og interessant. Dens innblikk i politietaten, kulturen og varslermiljøet er også noe som selvsagt føles både viktig og godt formidlet. Til slutt kan det jo legges til at den selvsagt kommer aldeles perfekt i tiden, mens bråket om både politivold, korrupsjon, rase- og presidentdebatten herjer som aldri før ’over there’. Som innlegg i denne debatten viser Skatvolds film at det dessverre er liten grunn til å være optimistiske på vegne av vår egen tid, kanskje bortsett fra at man får håpe at man i dag er flinkere til å i hvert fall si høyere og klarere ifra om ting. La oss krysse fingrene for at man også lærer noe mer av dette for fremtiden, i det minste.