Når hjemmesykepleieren Maud starter med å pleie den dødende Amanda, en berømt tidligere danser, utvikler hun gradvis problemer med seg selv og sitt liv. Amanda lar seg fascinere av den ekstremt religiøse pleieren som gir henne noe annet å tenke på enn sykdommen. Til gjengjeld blir Maud ubehagelig besatt av Amanda, og begynner å miste mer og mer grepet om vireligheten.  

I rekken av såkalte "skrekkfilmer" av nyere dato som både er kraftig overopphauset, samt vil skille folk kraftig på midten, er turen nå kommet til den kanskje største folkedeleren undertegnede har sett i moderne skrekkfilms tid. Rose Glass sin Saint Maud vil nemlig få noen til å bli bergtatt og få frysninger på ryggen, av ulike årsaker dog, mens andre vil gjespe seg igjennom (nesten) hele filmen. Så fascinerende, og så interessant, kan det faktisk bli når man bevitner en debutfilm som dette.

Regissør Glass klarer å romme veldig mye innenfor sin forholdsvis lavmælte, rolige og stikk motsatte ”skrekkfilm” enn det mange vil tro før de setter seg klar til å se filmen. Tematisk spinner den rundt tro og religion, ensomhet og pliktskyld, samt mentale utfordringer. Den setter opp kontraster mellom den troende Maud og den skeptiske mer kunstneriske og liberale Amanda. Ja det blir rett og slett mye tro versus tvil her, eller overbevisning om enten den ene eller den andre veien her i livet.

Søster Maud er altså sykelig opptatt av å følge sitt kall i livet, en tro på at hun har fått i oppgave fra Gud noe som er større enn bare å pleie syke og dødende. Hun graver seg derfor mer og mer ned i tanker, rutiner, sin tro og handlinger, helt til ting virkelig bikker over for henne.

De to hovedrollene spilles veldig bra. Morfydd Clark som Maud er virkelig til stede på skjermen, og hun opptrer i hver eneste scene. Hennes plagede og identitetssøkende sjel skildres med en overbevisning men også en stakkarslighet som gjør at man føler synd på henne, i hvert fall en lang stund. Problemet, eller kanskje utfordringen, blir fort et langsomt tempo som sakte utvikler seg til å frembringe både gjesp og lite engasjement.

Den filmatiske stilen er altså rolig og bedagelig der den sagte bygger opp en småuggen stemning som dessverre er så svak og underfortalt at man skal ha sett lite skrekkfilm, eventuelt er meget følesom, for å bli voldsomt berørt på denne måten.

Saint Maud er nemlig en type film som gjerne vil bli beskrevet som veldig skummel og fæl, enten av religiøse mennesker, og/eller av folk som ikke har noe bredt forhold til genren. Dette betyr ikke at den trenger å være dårlig av den grunn, den har jo mange kvaliteter, men det betyr at den er lite skummel eller direkte skremmende med mindre man blir direkte berørt av det religiøse budskapet.

Eventuelt kan man strekke seg til å si at Saint Maud er skremmende som et grelt portrett og dyster tristesse over mentale lidelser. Som bilde på menneskelig galskap er den i så fall meget bra utført og skildret. Dette avhenger dog igjen av om man tror på dens religiøse sider, eller om man mer leser søster Maud som god gammeldags klin kokkos i hodet.

Hvis man blir berørt av en film som dette, ja så blir man det altså eventuelt emosjonelt. Blir man ikke dette, blir man fort sittende å lure på hva alt styret underveis er. Så brutalt, og så enkelt, kan en skrekkfilmopplevelse av og til kokes ned til. Man lander med andre ord trolig ned på at dette enten er en nærmest religiøs mørk og skremmende affære, eventuelt at den er en overpretensiøs dyster tristesse over mentale lidelser. Saint Maud er, tross særegen og nærmest unik, samtidig også en film man kan føle seg oppsiktsvekkende likegyldig til. Fascinerende.