I Shanghai, Kina, 1937, har den Japanske hæren knust byen til ruiner. Igjen står 800 kinesiske soldater som holder fortet i et varehus midt i krigssonen. Hjulpet av britiske allierte, forsøker soldatene i kompani 88 å stå imot overmakten i 4 dager og 4 netter.

Kinesiske Hu Guan har laget et storslått stykke krigsfilm, om en historie de færreste av oss kjenner til, men som likevel de fleste burde vite om. Denne sanne beretningen om det anspente og brutale forholdet mellom Kina og Japan i forkant av den 2.verdenskrig, skildres her på ekte Hollywoodsk vis.

Med seg på laget har da også Guan komponister som med sitt Hans Zimmerske sound fargelegger denne voldsomme skildringen med brautende og passende orkestralmusikk. De tekniske sidene ved filmen er stort sett imponerende, både visuelt i duse fargesvake bilder, filter, lys og komposisjoner, samtidig som den føles enormt gjennomarbeidet i kulisser, CGI-bruk og etterarbeid.

Vekslingen mellom soldatenes kamp i dette varehuset på den ene siden av Shanghai-elven, og den glorete neonlysbefengte ”trygge” bydelen et seinkast på andre siden av elven, tilfører også en sterk kontrast og dynamikk som gjør veldig godt for historien.

Regissør Guan er også god på å variere i handlingen, slik at det ikke bare blir de samme angrepene og krigsscenene om og om igjen, men skifter i måten han skildrer soldatenes mange kamper på. Her konsentreres det også litt nærmere på et knippe soldater som vi slik rekker å bli litt kjent med, noe som ytterligere strammer inn historien til tross for voldsomme og kaotiske hendelser.

Disse soldatene er tydeligvis ment å skulle fremstilles som de heltene de er i Kina, den dag i dag, og det er en ærlig og forståelig sak. Dessverre er de samtidig også ganske så overflatiske og stereotypisk fremstilte, men de representerer i det minste mye av kulturen, sjargongen og det erketypiske maskuline innen slike miljøer.

Det amerikanske sløret over en slik heltehistorie ligger dermed også som sagt godt over filmen, men den føles likevel ikke verken oversentimental eller kvalm i så måte. Til det er den så alt for sterk og gripende, samt brutalt skildrende i både fysiske som mentale utfordringer og skader disse mennene ble utsatt for. Det er likevel litt vanskelig å bli veldig emosjonelt knyttet til dem, noe den litt overdrevne asiatiske skuespillerstilen og uttrykket kan være noe av årsaken til.

The Eight Hundred er stor og lang, brutal og brautende hardtslående. Den er som skapt for det store lerret, og fortjener også stempelet storslagent krigsepos, hvor krigens mange jævligheter både skildres overbevisende, dypere og mer menneskelig enn mye liknende film. Som historietime blir den derfor også ikke bare viktig, men nokså greit lærerik. Den skjemmes dog litt av en del klisjéer innen genren, som en oversymbolsk hvit vakker hest innimellom alle slagene, samt litt for typete soldattegninger. Dette bør likevel ikke hindre deg i å oppsøke en STOR skjerm for å nyte dette filmatiske overlegne bombarderiet av et krigsepos.