---

Ingress:

Gutten Oliver er autistisk og føler seg ensom og alene. Han har vanskeligheter med å kommunisere med klassekamerater og jevnaldrende, og bruker et taleprogram på mobilen sin til å uttrykke seg. I sin desperate søken etter nærhet og vennskap, møter Oliver på Larry, en også annerledes sjel. Larry er nemlig et mystisk vesen som kommuniserer med Oliver via hans nettbrett. Tiden som følger byr imidlertid på mang en skremmende og voldsom hendelse.

Anmeldelse:

Regissør Jacob Chases andre spillefilm på ti år, baseres på hans egen kortfilm Larry fra 2010. Historien om Oliver og monstervennen Larry er en film som sliter med å føles både relevant nok, nyskapende og pirrende skummel nok. Den faller liksom mellom flere filmstoler vi har sett før, samt matcher heller ikke mange av disse.

Blant filmene man fort tenker på underveis i Come Play er Jennifer Kents fabelaktige The Babadook (2014), også denne en skildring om en ung gutts mentale og sosiokulturelle vansker etter traumatiske opplevelser. Filmen utviste ikke bare en tematisk interessant historie, var oppslukende stødig i stil og form, men skildret krysningen mellom barnlig redsel, frykt, fantasi og traumer på en fabelaktig måte.

Chase sin film forsøker på mye av det samme, dog med en litt annerledes tilnærming. Her står nemlig dagens teknologi kraftig i sentrum, og den skremmende skikkelsen Larry ”lever” da også igjennom det elektriske interiøret og duppedingsene folkene omgir seg med til daglig. Oliver er særlig storforbruker av slike, og som om ikke mobil og diverse pads er gnålete og oppmerksomhetssyke nok fra før av, blir de i hvert fall dette for stakkars Oliver.

Unge Azhy Robertson (Marriage Story) som lille Oliver er både passende og troverdig nok i en tross alt krevende rolle for et barn. Som en slags moderne variant av Poltergeist (1982) manifesterer altså Larry seg igjennom en innpåsliten historiebok på en insisterende app på paden til Oliver. Jo mer han leser av historien, jo nærmere føles Larry å komme. Foreldrene til Oliver derimot oppleves som både dvaske, gråe og kjedelige, og de må ifølge reaksjonsevnene sine ha svært dårlig hørsel. At Larry ukonsekvent kan sees og høres både med og uten elektroniske gjenstander, føles også forvirrende og lite nøye gjennomført og tilfører nok et element av frustrasjon over filmen.

Som skrekkfilm bruker filmen mange lett gjenkjennelige genremarkører, som total stillhet før øredøvende jump-scares, mens hint om kommende elementer eller gjenstander får oss lett til å skjønne hva deres mening vil bli senere i historien. Som portrett av et autistisk barn oppviser dog historien en del empatiske sider rundt mobbing, ensomhet og hverdagsflukt, inkludert en moral underveis om skjermbruk som vanskelig kan motsies.   Denne føles dog litt utdatert og regelrett feil, spesielt for Koronaåret 2020. Come Play er oppsummert en sånn type film som vil funke best jo mindre skrekkfilm du har sett, og da best for ungdom. For oss andre blir den mer en øvelse i å se hvor mange andre tidligere filmer den minner oss om. Riktignok en underholdningskvalitet i seg selv dette, men kanskje ikke på den positive måten man skulle ønsket.