John har en aldrende far som har solide tegn på demens og overtaler ham derfor til å flytte fra familiegården og heller bli boende hos seg og ektemannen Eric i Los Angeles. Gamlefar Willis er imidlertid en konservativ homofob, rasist og fullstendig uspiselig, og Johns empati og forståelse for faren får seg en real utfordring.

I det som er skuespiller Viggo Mortensens regidebut, skildres en far og sønn på en tidvis sterk og tankevekkende måte, med knakende godt skuespill i hovedrollene.

Det er ringrev Lance Henriksen som spiller gretne gamle gubbefar, og det tidvis til den store gullmedaljen (lukter det Oscar?). Han oppviser varierende sinnelag og klarer å formidle karakteren Willis lidelser ved å slumre inn og ut av både minner, fantasi, virkelighet og demenståka. Mot ham står Mortensen selv fint opp, men hans karakter John er på sin side langt mer flat og ensformig, noe som gjør ham litt uinteressant i lengden.

Det første man fort tenker over ved denne faren og sønnen, er at Willis vel strengt tatt burde vært på et pleiehjem for lengst. Han er tydeligvis ikke i stand til å ta vare på seg selv, men slikt må man la gå når man overværer denne filmen tydeligvis. Allerede fra første scene av er det også tydelig at dette er en film som bærer preg av en noe filmatisk konstruert stil og handling. Utover i filmen er det nemlig også som om regissør Mortensen stort sett kjører på med ”like” scener hele tiden, scener hvor gamlefar lirer av seg vulgariteter og fraser som enten er morsomme, sårende eller bare tullsnakk. Hadde det ikke vært for at Henriksen leverer sitt manus med stor overbevisning og kraft, ville det føltes tilgjort og kunstig.

Falling oppleves ironisk nok likevel best når Willis drifter inn og ut av sine minner, opplevelser, tolkninger og mer eller mindre tilstedeværelse i rommet og med folkene han snakker med. Her gjør også Mortensen noen små regigrep som finfint illustrerer hvordan det kan måtte oppleves når hjernen soser ting sammen som en graut.

Hva hensikten og meningen bak Mortensens film til slutt egentlig er ment som, forblir litt diffust dog. Blant det åpenbare er sider som at jævelskap går i arv, "man høster som man sår", tydelige generasjonsforskjeller, og liknende. Som en skildring av demens, og delvis et frustrerende far-sønn forhold, funker den fint og minner oss på mye bittersøtt ved livet. Den får oss også til å tenke og fundere mye underveis, en egenskap som kan tillegges at Mortensen er flink til ikke å alltid utbrodere ting med teskje. På den annen side forblir den litt flat i sin repeterende stil, tempo og gnåling fra den bitre gubben i huset. Selv med en nydelig smått forløsende scene mot slutten, oppleves Falling dessuten som en type film som ønsker å være rørende og sterk, men som bare treffer sånn passe, spesielt siden Willis er i overkant grinete hele veien. Det er likevel en fryd å se dyktige Mortensen og særlig Henriksen i det som føles som hans beste rolle til nå.