Den ensomme gamle treskjæreren Geppetto lager en dag en tredukke som han gir navnet Pinocchio. Den sjarmerende tregutten er imidlertid så lysten på livet og ønsket om å bli en vanlig gutt at han lett rives med av stort og smått. Dette leder ham fort ut på et farefullt eventyr hvor han kommer borti mang en fare og spennende utfordring.

Den italienske forfatteren Carlo Collodis barnebok fra 1883 er utgangspunkt for denne filmatiseringen om dukken som ikke minst ble verdenskjent igjennom Disneys animasjon fra 1940. I regissør Matteo Garrones siste film er det dog en voksen og mer dyster versjon som møter oss. Og i likhet med Garrones magiske Tale of Tales (2015), blir vi med på et eventyr som har mye særpreg og tidvis helt magiske enkeltscener.

I hovedrollene står Roberto Benigni som den sjarmerende og fattigslige treskjæreren Geppetto. Han har noe småvittig over seg som skaper empati og sjarm, og den smånaive fremstillingen over ham, passer karakteren hans veldig godt. Benigni vant i 1999 Oscar for sin rolle i sin egenregisserte Livet er herlig (1997) og det er morsomt å se ham tilbake på norske kinoer igjen slik.

Mot ham spiller lille Federico Lelapi som i store deler av filmen er sminket trolig både fysisk og digitalt som tredukken Pinocchio. Han klarer likevel å formidle stemninger og følelser igjennom stemmebruk og kroppsspråk, og sammen er historien om ham og pappaen Geppetto både rørende og sjarmerende. 

I likhet med originalboken og historien, er også Garrones film i stor grad en historie om oppvekst, dannelse, hjertevarme og det å finne gode meninger med livet. Dette er ikke overraskende noe litt mer voksent enn Disneys mykere versjon og denne nyeste filmen er da også i aller høyeste grad en film for voksne, men eventuelt også for svært tålmodige barn over 10 år.

Filmen byr på vakre naturtablåer, gjerne lagt til den italienske landsbygda, hvor sjarmerende landsbyer, hus, ruiner eller annet er bakteppet for Pinocchios etter hvert riktig så varierende vandring og eventyr. Her møter tregutten på alt i fra noen skumle tyver, i form av en katt og en rev, en magisk fe, og diverse andre fabeldyr som tilfører det eventyrlige og magiske over historien.

Pinocchio anno 2021 er med andre ord en voksen, filmatisk nydelig opplevelse, og med enkeltscener som føles magiskt særegne og vakre. Filmen lider litt under å være veldig lang, og tempoet er jevnt over ganske så treigt og actionfattig. Den blir slik en liten tålmodighetsprøve, men samtidig blir man godt betalt om man liker en stil og narrativ utvikling som dette. Dens voksenhet og langsomme tempo kræsjer også litt med en tidvis barnslighet, noe som forsterker filmens teatralske stil i skuespill, overtydelighet og altså av og til også i humoren. Like fullt føles Garrones film mer tro til materialet enn Disneys glatte, der den skildrer sin tematikk rundt kjerneverdier, søken og håp i livet, med en voksen og magisk særegen stil. Filmen har rett og slett noe “gammeldags” sjarmerende over seg, samtidig som den bruker moderne effekter både smakfullt og uten å overdrive. Resultatet er aldeles nydelig!