---

Ingress:

Fabienne og Lumir er mor og datter, hvis førstnevnte nettopp har skrevet bok, noe som gradvis avdekker og fyrer opp under deres noe anstrengte fortid og forhold. Igjennom innspillingen av filmen basert på boka, kommer mor og datter mer og mer innpå hverandre, samtidig som gamle sannheter trekkes frem i lyset.

Anmeldelse:

Den japanske regissøren Hirokazu Koreeda serverer med Sannheten sin første film på et annet språk enn japansk. Fra før av har vi sett nydelige karakterdramaer som Shoplifters (2018), Etter stormen (2016) og Som far, så sønn (2013). Denne gang er det altså forholdet mellom en mor og datter som står i sentrum, noe man i seg selv faktisk ikke ser hver dag på film.

I hovedrollene står ingen ringere enn kanskje to av Frankrikes største nålevende stjerner, Catherine Deneuve og Juliette Binoche. Sammen driver de dialoger som føles både troverdig naturlige, anstrengt når det behøves, men også finstemt nedpå i andre øyeblikk.

Selv om det er noe veldig fransk over hele filmen, oppleves den ikke så voldsomt “fransk” som man kanskje skulle tro tidlig i filmen. Til det er Koreedas stil, rolige tempo og nærmest umerkbare skifter der innad, for nedpå og udramatiske. Her er nemlig få store fakter-scener, utbrudd eller skriking i klar fransk tekst.

Sannheten har altså dette varierte over seg, i de stadig forandrende men også lavmælte skiftene i tone og nesten underspilte scenene. Når mor Fabienne åpner seg for datteren, er det nesten som man ikke merker det, før tårene og blanke øyne avslører hvor vanskelig det er for henne. Ethan Hawke i en fin birolle, samt det familiære og mellommenneskelige, tilfører dette dramaet tyngde, sjarm og relaterbare knagger i fleng.

Deneuves finspilte karakter er en kunsterisk skuespillersjel hvor det hverdagslige møter fortid, nåtid, yrket, miljø og hverdag i mange fine nyanser og enkeltscener. Mor og datter-forholdet viser også hva minner, hukommelse og holdninger overfor hverandre kan gjøre med oss, for slik å gi oss en aldri så liten tankevekker til slutt. Sannheten er, om du liker finspilte dramaer, nok et godt karakterstudie av regissør Koreeda som gir en fin hverdagsflukt, inn i en familie som ironisk nok føles veldig hverdagslig ut, og som dermed også gir noe tilbake til oss underveis.