Det omreisende paret Lou og Ruben gjør det de elsker i livet - reiser rundt i en bobil og holder punkkonserter. Bilen er både hjemmet deres og musikkstudio, men når Ruben en dag mister hørselen, blir tilværelsen snudd på hodet.

Med dette snodige og egentlig ganske sjeldne utgangspunktet, forteller debutregissør Darius Marder en historie som både er rørende, gripende, og føles svært vellykket i nærmest alle ledd. 

Historien om Lou og Ruben er først lett å sette seg inn i. Vi har alle vært unge, drømmende, og bedrevet livet bekymringsløst, helt til virkeligheten og noe alvorlig eventuelt treffer oss. Når Ruben plutselig mister det meste av hørselen, møter han på en vegg av sjokk, vantro, nye utfordringer og sin egen kamp mot erkjennelse og det å gå videre i livet. 

I hovedrollen som Ruben står Riz Ahmed (The Night Of/Rogue One/The OA) som glatt gjør karrierebeste i denne karakteren. Han er fullstendig overbevisende, og spiller på et spekter av følelser som nagler karakteren, uten overspill og med ressultat av at man regelrett føler man er ham, grunnet den spesielle lydbruken.

Mot ham er Olivia Cooke fin som hans kjæreste, hvis valg om å forlate Ruben midlertidig til han får skikk på sitt nye liv både skjærer i hjertet og imponerer som skrevet historie og manus.

Rubens kamp er i Marders regi veldig finbalansert og stødig, variert og ikke minst troverdig orkestrert. Som historie er dette spesielt nok, men når vi også tar for oss bruken av lyd i denne filmen, føles nærmest Sound of Metal noe så sjeldent som en helt unik film! 

I store deler av filmen hører vi nemlig kun det Ruben hører. Dette grepet og måten å formidle historien på, er like effektiv og virkningsfull som den er genial og original!

Sammen med et godt knippe døve og hørselshemmede skuespillere, tilføres en autentisitet som også hever historien, og summen gir en opplevelse i hvert fall undertegnede ikke kan huske å ha sett, og hørt, på film før. 

Oscar-nominasjonene snakkes det allerede for lengst om i fleng her, og ikke så rart, for Sound of Metal er både annerledes i sin tilnærming til tematikk, kreativ og fascinerende bra regissert, samt dypt bevegende spilt av de sentrale karakterene. Imens sitter man tidvis å vrir seg av ulydene Ruben opplever, samtidig som man verdsetter noe så banalt selvfølgelig som sin egen hørsel i kinosalen. Jeg skal aldri ta verken hørselen min for gitt, eller ukritisk gå på en overdrevet bråkete konsert igjen.