En nåtidig seriemorder er inspirert av en tidligere kjent seriemorder tilbake til 1960-tallets Mumbai, med navn Raman Raghav. Han har en merkelig tiltrekning og fascinasjon for en ung politimann som han diskré observerer og holder under oppsikt. Etter hvert setter han opp situasjoner slik at de møtes, ansikt til ansikt. 

Denne indiske krimthrilleren kan minne om mangt og mye av amerikanske seriemorderportretter, men bare til en hvis grad. Den skiller seg litt ut i både historie, narrativ utvikling og i måten drapsmann og etterforsker fremstilles på. Her er ikke nødvendigvis politiet det good guys, mens morderen ikke nødvendigvis blir “gjemt bort” som bare nok en gal mann. Det ligger derfor mer mellom lagene her enn i mange andre liknende filmer.

Historien om morderen Ramanna og hans utvalgte “sjelevenn” i etterforskeren Raghavan, er den om en drapsmann som er overbevist om at de to er mer like enn man først skulle tro. Deres interaksjoner, både direkte og indirekte, suger dem nærmere hverandre og skildrer to menn som på hvert sitt vis sliter noe voldsomt, med sine egne ting. 

Stil og tempo varierer merkbart i denne filmen. Det starter som en thriller i stil og handling, men går fort over i en mer rolig dramaskildrende historie om drapsmannen Ramanna. Videre veksles det mellom han og politimannen Raghav. Særlig Siddiqui i rollen som Ramanna er særs god som forstyrret drapsmann.

Som spenningshistorie er dette derfor hakket mer som et psychoportrett, enn direkte heseblesende thrillerspenning, men det er også enkeltscener som er både ubehagelige og realistiske i sine tilnærminger og skildringer. Dette er forsåvidt en interessant og ikke så veldig vanlig tilnærming til en drapsmann på film, noe som gjør at den skiller seg litt ut.

Filmen bruker altså historien om seriedrapsmannen Ramanna som et bakteppe for å skildre menneskelig forfall, også innen politiet. Etter hvert blir det nesten så det til slutt koker ned til en skildring om egosentriske, psykopatiske og voldelige menn, noe som kanskje ikke er som selve definisjonen på en god og underholdende spenningsfilm akkurat.

På den annen side forsøker filmen slik å si noe om hvor “like” vi mennesker tross alt er, og at det kanskje ikke er så mye som egentlig skiller oss, hva som får oss til å bikke over, og til slutt gjøre forkastelige ting. Og hvem er egentlig mest ekte og ærlig - en politimann som skjuler sitt sanne jeg bak uniformen og tittelen sin, eller en drapsmann som aldri har forsøkt å skjule hvem han egentlig er? 

Ramanna gjør nemlig særs lite for å skjule seg selv. Han melder seg til og med til politiet, men uten at de tror på ham. Han går rundt med selve drapsvåpenet på høylys dag, mens han gjerne forteller til tilfeldige mennesker hva han har gjort, og hvem han er. De fleste tror ham ikke eller bryr seg, og slik blir hans historie også den om hvor blinde vi er, hvor naive og fornektende vi er overfor virkeligheten og sannheten, selv om den åpenbarer seg rett foran øynene våre. Som thriller og spenningsfilm blir til slutt Psycho Raman, eller Raman Raghav 2.0, en litt annerledes seriemorderfilm hvor dens tilnærming til også andres liv og sider bakes inn i hverandre på en interessant måte. 

(Psycho Raman/Raman Raghav 2.0 kan i skrivende stund streames på Netflix)