Mary Anning er en anerkjent og selvlært britisk paleontolog som bor og arbeider ved den engelske kystlinjen ved Lyme Regis. Mens hun leter etter fossiler i området, kommer en dag en turist og hans kone Charlotte på besøk. Igjennom noen uker på besøk, finner Mary og Charlotte sammen og utvikler sakte men sikkert en fascinasjon for hverandre, på tross av at de er særs ulike både personlig og sosialt. 

Historien om Mary Anning er den om kvinnen som var med på å oppdage flere dinosaurarter og som bidro til utviklingen av paleontologifaget. Her fokuseres det på hennes privatliv der hun bor alene i fattigslige og sparsommelige rammer, sammen med sin gamle mor. Regissør Francis Lee står fra før av bak den bejublede og sterke God’s Own Country (2017), om homofil kjærlighet, også dette på den britiske landsbygda.

Denne gang er det kjærlighetsutviklingen mellom disse to kvinnene som er i fokus, og med Kate Winslet og Saoirse Ronan i front, er i hvert fall skuespillet så godt som naglet, fra første stund. Winslets forholdsvis dialogfattige karakter sier mer enn nok med sitt eminente spill i uttrykk, blikk og stemmebruk, mens Ronans evne til å være bleik og grå i det ene øyeblikket, for så å skinne opp som en uimotståelig solstråle i det neste, skaper skuespillermessig magi her!

Men altså… dette er også virkelig seige og treige saker. Språket, regigrep, tempo og dialog går ekstremt sakte fremover, og man sitter lenge og vipper mellom å nesten bryte ut i ufrivillig latter enkelte steder, så treigt disse kvinnene beveger og ter seg.

Greit nok at vi er tilbake på 1840-tallet, men litt mer tempo både her og der, hadde vel ikke skadet? Mary og Charlottes samvær blir slik nærmest som den rake motsetningen til Johnny og Gheorghes tidvise stormfulle møter i God’s Own Country.

Filmens lange spilletid hjelper heller ikke slik voldsomt på, og en kjapp utvikling og sceneskifte over til London mot slutten, føles å komme litt sent og brått på. Måten de to kvinnenes relasjon her avrundes på, oppleves litt forhastet og muligens også kanskje litt feigt, all den tid man jo må vite hvordan det gikk for dem i virkeligheten? 

Ammonite er forøvrig imponerende stødig, stramt saktegående og observerende filmet med Lee og Cos kamera. Selv om man blir tidvis stresset av antitempoet og stillheten, er denne også filmens store kvaliteter. Filmspråket speiler slik nemlig eminent disse to kvinnene, deres mentale tilstand, stemninger, utvikling, tid, sted og kultur. Også nydelige Portrett av en kvinne i flammer (2019) må sies å godt sammenlignes med denne filmen, men hvor denne var smellvakker malerisk i farger, utsnitt og formidling, blir Ammonite den litt mer nedtonede og fargeløse lillesøstera av en film. Mary og Charlotte er dessuten også selv såpass blodfattige og mangler litt av gløden til at man blir så voldsomt emosjonelt revet med i deres utvikling. Men kvaliteter, ja det er det uansett mye av her for de av dere som har tålmodighet og liker seige og gode karakterdramaer.