Den 81 år gamle Anthony bor alene i sin leilighet i London og er kjent for å avvise enhver hjemmehjelp som datteren Anne forsøker å påtvinge ham. Hun har nemlig tenkt å flytte til Paris, og den aldrende og stadig mer demente faren byr på motstand og utfordringer. Anthony selv sliter mer og mer med å skjønne hvem som er hvem, og hva som skjer når. 

Det er to ting som står seg klart ut når man overværer dette dramaet. Det ene er det fantastiske skuespillet. Det andre er en regi som tar oss med inn i hodet på en dement og som makter å overføre en opplevelse av å være nettopp dement.

I regi av franske Florian Zeller, som imponerende nok langfilmdebuterer her, er det med sitt eget teaterstykke han har omskrevet dette til denne filmen. I hovedrollen har han fått med seg en mester i sitt fag i Anthony Hopkins, en kar som kanskje har glimret litt med sitt ruvende fravær de siste årene, men som her gjør et “brak-comeback” i en rolle som nylig ga ham nok en Oscar, og det i en alder av 83 år. 

Det har gått hele 29 år siden hans portrett av Hannibal Lecter skaffet ham den første, og i dag står han fremdeles ikke tilbake for å levere skuespill som nesten er skremmende troverdig og altoppslukende. Mot seg spiller alltid den bedårende tilstedeværende Olivia Colman som hans datter Anne, og sammen har de en kjemi som også forsterker dem som far og datter. 

Det er så mange nyanser i denne rollen hans og i skuespillet, at man blir sittende helt oppslukt underveis, og det i en film som føles helt perfekt lang med sine 97 minutter. Selve handlingen foregår nærmest utelukkende inne i leiligheten hans, med noen små unntak, men likevel klarer historien å variere såpass godt at det aldri føles kjedelig eller unødvendig stillestående.

Zellers regi er nemlig det andre som altså imponerer stort her. Igjennom små men effektive grep som utskifting av skuespillere i enkelte roller (for å vise problemer med å kjenne igjen ansikter), lydbruk, musikk og narrative tidshopp, illustreres Anthonys forvirring stadig vekk. Vi som publikum blir videre overført forvirringen for slik å kjenne det litt på kroppen hvordan det må oppleves å ha demens. En liknende form for filmspråk kan i hvert fall ikke undertegnede huske å ha sett rundt det å skildre demens og alderdom på film tidligere.

Men det funker altså glimrende, selv uten å bli verken overdrevet eller for lite troverdig. Effekten av dette og skuespillet, gir en emosjonell opplevelse og en innsikt i noe som må være forferdelig vondt og slitsomt for dem som rammes. For igjennom Anthonys rotete hode, smitter også problemene over på de som han omgir seg med, spesielt på den oppofrende datteren som ikke klare å leve sitt eget liv så lenge faren krever så mye tilbake. The Father kommer muligens litt til kort utover det å vise og illustrere utfordringene knyttet opp i mot demens, for hva mer vil regissør Zeller si med sin historie? Underveis blir man sittende og savne ørlite grann hvordan eksempelvis helsevesenet og pårørende jobber seg opp mot slike lidelser, og litt andre tilhørende småting, men dette blir flisespikkeri rundt en filmatisk bragd som på unikt vis skildrer denne hjernelidelsen.