En gruppe demonjegere har gjennomgått et rehabiliteringsprogram og gir seg ut på et nytt oppdrag. På Mugen-toget har over 40 personer forsvunnet på kort tid og de hardtslående demonjegerne må forsøke å fange den livsfarlige demonen på toget! 

Handlingen foregår for det meste på nettopp dette toget, og Demon Slayer: Mugen Train er visstnok den mest innbringende anime-filmen i japansk historie! Dette sier ikke så rent lite, for en filmgenre som er enorm, og som dekker en enda større publikumsmasse, verden over. 

I tradisjon med anime-genren, utvises det også i Demon Slayer enorme følelsesutbrudd, overdrevne ansiktsuttrykk og en stemmebruk det kunne vært morsomt å høre oversatt av norske dubbere. For det er ikke til å stikke under en kinostol, at anime-stilen kanskje ikke er for alle og enhver, sånn sett. Man ser dette også eksempelvis i de typisk mer familievennlige og søte Studio Ghibli-filmene, men også innen live action-film er denne japanske overdrevne spillestilen påfallende. 

Uavhengig av dette, fremviser denne filmen storslagne animerte tablåer og enkeltscener, godt akkompagnert av like voldsom musikk, og med de sentrale demonjegerne i sentrum som har hver sin utrolige kraft i form av å styre elementene ild, luft, vann og så videre. Den særs så vanskelige og farlige hoveddemonen må gjennombankes i flere omganger her, mens toget ruller og går, og passasjerene er forhekset til å sitte tause i transe. 

Det er lett å forstå at dette er engasjerende for barn og unge. Hovedkarakterene er av typen man lever seg inn i og ser for seg at man selv er. Nå er riktignok filmen særs voldelig og blodig, hvor hoder kuttes og blodet spruter rett som det er, men man engasjeres av de ulike karakterenes egenskaper og evner til å stadig vekk overgå seg selv, alt for å vinne over den onde demonen og redde menneskene på dette toget. 

Underveis får vi også flere avbrekk hvor det dykkes ned i våre helters fortid, drømmer og tanker. Dette tilfører en fin dybde og digresjoner fra de ellers så voldsomme kampene på toget. Til slutt kommer en voldsom emosjonell slutt som, anime-tradisjonen til tross, blir noe ufrivillig komisk for undertegnede i all sin overdrivelse. Om man derimot elsker japansk anime, ja så kan det dog veldig godt være at man selv feller en tåre eller to her, samt lar seg begeistre over denne storslagne kampen mellom det gode og det onde.