---

Ingress:

Waleed Ahmed var en karismatisk ung gründer som i en alder av kun 18 år gjorde seg bemerket verden over. Han startet sitt eget selskap, fikk kontakt og var på fornavn med verdensledere og store navn i bransjen. Han ble her hjemme i Norge sett på som et stort talent, og ble beskrevet som “Norges Mark Zuckerberg”. Det var imidlertid et lite, men stort, problem - han både løy og var en storsvindler! 

Anmeldelse:

Historien om norsk-pakistaneren Ahmed mangler sidestykke, i hvert fall her til lands. Det unge “geniet” som tok på seg oppgaven med å skape grønne og miljøbevisste teknologiske løsninger, klarte altså for drøye 10 år siden å lyve på seg både sin egen bakgrunn, kunnskaper, erfaringer og kontakter. Med alt ifra selvforfalskede dokumenter, underskrifter og økonomiske midler han aldri hadde, gikk den ene investoren, høytstående personligheten og bransjekollegaen, fem på!

Som historie er dette selvsagt gull verdt som underholdende dokumentar. Regissør Emil Trier, lillebror av mer kjente Joachim Trier, har gjort en dokumentar som skildrer en historie og tematikk i saken om Ahmed som har noe erkeamerikansk over seg. For det er ikke til å stikke under en stol at det er mest fra USA at vi får slike utrolige historier, og ganske ironisk er det da også at Ahmed per dags dato sitter fengslet nettopp i statene etter at FBI pågrep ham i 2012. 

Ahmed fikk nemlig den svært strenge dommen på 11 år for internasjonal svindel, trolig også selvforskyldt grunnet sin usjarmerende og fornektende personlighet under rettssaken. Ahmed er, som beskrevet av flere i denne dokumentaren, sin egen verste fiende. Han klarte selv ikke under rettssaken å slutte med å lyge og manipulere, noe som trolig kostet ham en langt mildere straff.

Her møter vi på både familiemedlemmer av Ahmed, tidligere “kollegaer”, norske og internasjonale politikere, journalister og folk som selv ble lurt, med flere. Som publikummer sitter man og egentlig storkoser seg med denne utrolige historien. Samtidig er det vanskelig å forholde seg nøytral til Ahmed og saken.

Det tar litt tid før vi endelig får litt drøfting rundt hvorfor Ahmed gjorde som han gjorde, og ble som han ble. Lenge sitter man og får en følelse av at portrettet nærmest “hyller” ham som den storskurken han er, mens man mer og mer kjenner på følelsen av avsky overfor ham. 

Men så lærer vi endelig litt om hans barndom og oppvekst. I et klønete forsøk fra fengselet, ganske nylig, forsøker Ahmed å overbevise oss om at han ble misbrukt som barn. Enten dette er sant eller ikke, kjennes det helt uvesentlig for det han gjorde, og blir følgende et patetisk forsøk på en fra før av notorisk løgner og åpenbar narsissist som det selvsagt er helt umulig å stole på. Hans store markeringsbehov, oppmerksomhetsjag og anerkjennelsessult kan uansett ikke skyldes slikt, for da hadde det vært svært mange svindlere i denne verden.

Stol på meg, som Ahmed selv latterlig ofte sier i intervjuer underveis, er et portrett av en ung mann som åpenlyst ikke har hatt det godt, verken med seg selv eller i store deler av livet. Man savner derfor en litt mer psykologisk tilnærming til ham og denne saken, hvor eksempelvis det med narsissisme, kronisk lyving, empatiflathet og kanskje også sosiopati godt kunne blitt dratt inn for å forstå en sak som dette enda bedre. Det snakkes også mye her om hvor flink Ahmed var på å manipulere og overbevise folk, men lite om hvor lettlurte og naive folkene rundt ham også var, noe som jo videre gjorde ham flink til dette. Hvordan kan folk være så blinde? Dette er også noe som kunne vært dratt langt mer inn og som jo nærmest definerer hele denne saken, sett i fra utenforstående og involvertes øyne. Som underholdende og utrolig historie, morer, forarger og provoserer dog denne dokumentaren veldig godt, uansett.