Forretningsmannen Greville Wynne ble under den kalde krigen vervet som spion av britisk og amerikansk etterretning. Sammen med sin russiske kilde i Oleg Penkovsky, fikk Wynne tak i viktig informasjon rundt Sovjets atomvåpenplaner. Dermed forhindret de den potensielt enormt ødeleggende Cuba-krisen i å eskalere.

Det er snodig og fascinerende og overvære en slik sann historie, vel vitende om at verden i dag hadde sett annerledes ut, om ikke akkurat denne historien hadde gått som den gikk.

I regi av ukjente Dominic Cooke, står langt mer kjente Benedict Cumberbatch i (nok) en virkelighetsbasert rolle. Fra før av har vi sett ham som blant andre Julian Assange i The Fifth Estate (2013), Alan Turing i The Imitation Game (2014), og Thomas Edison i The Current War (2017).

Og det skal han ha - Cumberbatch gikk ned nesten 10 kilo for denne rollen som Wynne, noe som resulterer i ubehagelige scener utover i historien. Dét er det ikke hvem som helst som verken hadde klart, eller gjort, for bare noen minutters filmscener. 

Historien om den kalde krigens marerittaktige mulig skrekkscenario blir skildret forholdsvis tradisjonelt, rent regimessig. Her er klassiske karakterpresentasjoner, en oppbyggende forenklet fremlegging av partene, problemstilling og utvikling, etterfulgt av typisk agentfilm og tilhørende spenning. Det funker sånn helt greit, men man blir heller ikke slått i bakken av den filmatiske tilnærmingsmåten og stilen. Dette er med andre ord ganske gjenkjennelig historieformidling.

Det har den siste tiden kommet mye kritikk, også her til lands, mot måten film og serier gjengir historiske hendelser og handling på. Serier som Atlantic Crossing og filmen Oslo, om den berømte Oslo-avtalen, er alle utsatt for skyts fra særlig historikere og fagfolk. Det dreier seg mye om forenklingen av virkeligheten her, samt friheten i den kunstneriske fremstillingen av tid, sted, personer og hendelser. I tilfellet The Courier, aner man selvsagt også på lang vei klare og store forenklinger her og der. Som utenforstående publikummer, blir det likevel også noe veldig takknemlig over dette. Historien, tematikken, faktalinjene, stedene og navnene blir håndterbare. Det blir ikke for overveldende og detaljrikt, slik at man kveles av alt dette virkelige som historikere og faktajegere selvsagt fort vil kunne savne.

Hovedpoenget med filmatiske forenklinger vil slik, i tillegg til å gjøre det håndterbart og forståelig for sitt publikum, uansett være å få frem de viktigste linjene og poengene med slike historiske hendelser. I tilfellet med Cuba-krisen og atomkappløpet, ja så holder det fint å lære om disse to særs så beundringsverdige heltene, og hva de faktisk var med på å forhindre av et mareritt. Da får det liksom bare være om enkelte navn, mindre hendelser og slikt, blir utelatt. Dette er kunsten, og filmens, privilegium som medium og som virkelighetsskildrende uttrykk. The Courier blir slik et eksempel på en film og historie alle har godt av å se, både som en spennende og viktig historietime, men også til ettertanke. Forholdet mellom USA og Russland blir nemlig seneste i disse dager betegnet som kaldere enn nettopp under denne kalde krigen. Dét er et skummelt tankekors.