|
Anmeldelse av I'm a Cyborg, But That's OK [ Saibogujiman kwenchana ] - Film (2006)
|
Film: Saibogujiman kwenchana (2006)
Kategori: Komedie, Drama, Romantikk
Land: Sør-Korea
Regi: Chan-wook Park
Spilletid: 105 min
Mediarating:
 4.5 av 6Keyword:
Park Chan-wook
|
|||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (25 kritikker)Andre anmeldelser på filmen: (1)
|
||||
|
Anmeldelsen:
Sinnssykt bra!
Publisert: [ 1. Januar 2010 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
||||
|
Terningkast:
Ingress: Androider og tyver i helskjønn forening. |
||||
|
Anmeldelse: Etter noe som blir tolka som et sjølmordsforsøk, havner Young-goon, spilt av ultrasøte Su-jeong Lim, på et mentalsjukehus. Hun har blitt oppdratt av ei schizofren bestemor, som innbiller seg at Young-goon er ei mus. Young-goon, på si side, innbiller seg at hun er en cyborg, og at hun derfor ikke kan spise. Det ville ha ødelagt maskineriet hennes. På mentalsjukehuset møter hun den ikke mindre søte Il-Sun, som går med maske og er en tyv av overjordiske dimensjoner. I tillegg har han sydd igjen rumpa si. Il-Sun blir betatt av Young-goon, og prøver å få henne til å spise igjen. Og tragiskvakkert som det høres ut, er det faktisk aller mest hylende morsomt. I'm a Cyborg, but That's OK har blitt sammenligna med Gjøkeredet, og det er ingen dum sammenligning. Samtidig syns jeg den minner om sin fellow perle Science of Sleep, for den har liksom touchet av surrealisme og drømmesekvenser i behold. Sikkert er det i alle fall at dette er en film som har det absolutt aller meste. Den er veldig varm og sjarmerende, og til tross for at du er nær ved å tisse på deg av alle innfalla til den brokete gjengen som bor på sjukehuset, prøver aldri filmen å henge dem ut. Du ler med dem, ikke av dem, og man kan virkelig ikke annet enn å bli oppriktig glad i dem. Men i tillegg til å være søt, sjarmerende og sinnsformørkende morsom, har den sine alvorligere undertoner og. Begge hovedrollene har sine historier, og filmen er ikke så helt nøytral i måten den framstiller elektrosjokkmetodene pleierne bruker på såkalte "umulige" pasienter. Denne filmen har rett og slett mye av det som er bra, og uten å gå over styr på noen av delene. Ikke noe av det føles overdrevent eller påtvunget. Deilig. Som et lite P.S. kan jeg nevne at den er litt uforståelig. Men hvem har vel noen gang skjønt seg på Chan-wook Park sine filmer? |
||||
