Det er det herrens år 1850, og i delstaten New York bor Abigail og ektemannen Dyer. Igjennom dagboken sin får Abigail utløp for sine innerste tanker og følelser, mens hun utad er en langt mer beskjeden sjel. En dag blir hun kjent med den mer åpne nabokona Tallie, en kvinne hun sakte men sikkert får voksende følelser for. Etter hvert som de to kvinnene utvikler et både intimt og nært forhold, er det stadige utfordringer rundt det å leve ut sin legning i datidens USA.

I rekken av lesbiske dramaer de siste årene har turen nå kommet til denne norskregisserte filmen med Vanessa Kirby (The Crown) og Katherine Waterson (Fabeldyr-filmene) i hovedrollene. Sistnevnte er helt nydelig og god i rollen som den forsmådde og beskjedne Abigail, mens Kirbys litt rake motsetning speiler henne godt tilbake som den mer stoiske av de to kvinnene. 

Casey Affleck er medprodusent på filmen og spiller den smått bestemte husbonden til Abigail. Regissør er altså norske Mona Fastvold som er både skuespiller og regissør (Søvngjengeren, 2014). Fastvold har gjort en pen film, med en historie som i utgangspunktet er både fascinerende, sterk, rørende og vond på én og samme gang. 

Det handler om det nå etter hvert så filmatisk velkjente rundt utfordringene ved å leve ut sin egentlige legning i en kultur, tid og rom hvor rammeverket for å både skjønne seg selv, forstå andre, samt møte aksept nærmest ikke kan sammenlignes med vår egen tid. I så måte er det selvsagt tankevekkende og overvære en slik historie, og hvor skuespillet er både godt og solid.

Samtidig er The World to Come nokså treige og kjedelige saker. Dessverre. Den blir for lite overraskende. Ikke bare i handling og tematikk, men også filmatisk. Pene bilder, langsomme scener og tidvis godt og tankevekkende manus tar den bare så og så langt, som opplevelse. Det hele akkompagneres også i stor og kjedsommelig grad av en fortellerstemme som speiler Abigails dagboknotater. Summen av disse grepene, stilen og rytmen, gjør den ikke til noe forferdelig frisk film, for å si det slik.

Som lesbisk dramaportrett faller den litt sammen, delvis fordi vi ikke blir alldeles knyttet til disse kvinnene, eller mennene, delvis også fordi vi liksom har sett slike drama før, bare bedre og mer fengende. Fabelaktige Portrett av en kvinne i flammer (2019), emosjonelt sterke Blå er den varmeste fargen (2013) eller stilistisk og tidslekre Carol (2015) er alle overlegne sammenligninger, men påviser samtidig derfor at Fastvolds film har sine begrensninger i stil, form og handling. Den har dog en finfin balanse mellom ubehag, hjerte og smerte, og de mer fine gode øyeblikkene, uten de store overdrivelsene eller dramatoppene. Mange vil nok sette pris på en slik stil også.