---

Terningkast:


Ingress:

Flere av de mest riv ruskende galne fangene ved Belle Reve-fengselet blir satt til å gå i land på den avsidesliggende øya Corto Maltese. Her florerer det forsåvidt av fiender, men deres hovedmål er å ødelegge en gigantisk utenomjordisk trussel som, om den havner i feil hender, vil kunne ødelegge både amerikanerne og resten av verden!

Anmeldelse:

Superskurkene Harley Quinn, Bloodsport, Peacemaker og flere er tilbake i en film som sprudler av en energi, oppfinnsomhet og en voksen grovhet det er særdeles enkelt å like, fra start til slutt! Regissør James Gunn har laget et DC-eventyr som er soleklart bedre og mer vellykket som underholdning enn hva David Ayer i 2016 leverte med Suicide Squad.

Selv om Harley Quinn gjorde sin store entre i denne, og fulgte opp med den bedre Birds of Prey i fjor, er det i årets film både hun og i de andre virkelig får skinne! Regissør Gunn står også bak de herlige Guardians of the Galaxy-filmene, noe som merkes, for også The Suicide Squad har mye lekent, morsomt og tidvis hysterisk særegent over seg!

Her bugner det nemlig av surrealistiske innslag, både blant karakterer, enkeltscener, og i det visuelle uttrykket fra Gunn. Fargesprakende grep går igjen i filmen, og tilfører en slags flower power-aktig lek med både vold, actionscener og selvsagt for å unngå for mye blodsprut. 

Men ikke misforstå - Suicide Squad er nemlig veldig voldelig. Ja, deilig grov og brutal, noe som gjør den voksen, hardtslående og vulgær på steder som gjør godt i en voksen filmskrott. Kontrasten til Marvels langt mer glatte, flate og nesten flaut sterile univers, blir her påfallende, og etter ørten superheltfilmer de siste tyve årene, blir en film som dette et svært etterlengtet innslag i så måte. 

The Suicide Squad overrasker stadig. Handlingen er i bunnen og grunnen enkel og målrettet for denne selvmordstroppen, men måten ting utvikler seg på og alle sideveiene som tas underveis, er både uforutsigbare og altså tidvis hysterisk surrealistiske. Innslagene av rare og ville bikarakterer er eksempelvis en deilig rar motvekt til hva man forventer, og her treffer også humoren blink! Filmen er dog ikke uten et par grelle innslag, som eksempelvis at fienden ikke hører at medsoldater blir skutt ned rett ved siden av og presterer å bli “overrasket” når de selv blir angrepet. Men pytt, pytt… det viktigste er at helheten fenger godt, i en film som bør stå som skoleeksempel på hvordan å lage heftig, morsom og grov voksen underholdning innen denne genren.

PS: dette er selvsagt en film som skal sees på kino.